Kulturløypa på Moen ble etablert i 2009 og ivaretas etter åpningen og ferdigstillingen av løypa av de lokale aktørene ved kontaktperson Tharald Moen. Løypa ble etablert i et samarbeid mellom Havrefjell Turlag, Østre Riisøer Kystlag, Risør kommune, DIS Aust-Agder og Søndeled og Risør Historielag. Den ca 2 km lange kulturløype ble åpnet med stor festivitas av Fylkesmann Øystein Djupedal den 7/6-2009.
Beliggenhet:
Sørfjorden kulturløype er innerst i Sørfjorden i Risør kommune. Den dekker området mellom Rødshammeren på Rød, og går via de øvrige båtbyggeriene på Moen, videre til båtbyggeriet på Hammeråker. Sørfjorden kulturløype passer for alle aldre og egner seg også godt for de med rullestol. Det er satt opp skilt og informasjonstavler underveis, ta hensyn til beboere og lokale eiere om du beveger deg utenfor den merkede stien.
Adkomst:
Med bil: følg E18 til Vinterkjærkrysset og deretter Fv416 ned til Moen hvor det er skiltet til båtbyggeriene. Midtveis nede i bakken hold til høyre og følg vegen ned til Hammeråker båtbuggeri som ligger i bunn av bakken. Kommer du sjøvegen er det lett å finne Moen enten du kommer inn Nordfjorden eller Sørfjorden - se kart og det er greit å finne plass til fortøyning av båt - snakk med de fastboende/båtbyggeriene så ordner det seg for kortvarige fortøyninger.
Overnatting/bading:
Snakk med innehaver av Moen Camping om du ønsker overnatting så ordner det seg om det er ledig kapasitet.
Omvisning: Ta kontakt med innehaverne av båtbyggeriene om du ønsker en guidet omvisning.
Antatt tidsforbruk: 1-2 timer
Framkommelighet: Passer for alle som kan ferdes til fots eller med vogn
Lengde i km: 2 km
Fylke: Aust-Agder
Kommune: Risør
SØRFJORDEN - POSTENE:
Post 2a: Rødshammeren
Historien om aktivitetene rundt Hammerelva, nedre del av Molandsvassdraget.
RØDSHAMMEREN - KORT HISTORIKK
v/ Kjell-Olav Masdalen
I elvstryket mellom Hammertjenn og Rødsfjorden har det vært forskjellige virksomheter i de siste 400 år. Erik Munk, som var lensherre i Nedenes i årene 1570-1585 kjøpte en del av gården Vestre Rød, og det er rimelig å anta at det særlig var vannrettighetene i Molandselva han var interessert i.
Vi kjenner ikke til at han drev sagbruksvirksomhet her, men i 1610 nevnes for første gang sagbruk ved elva. Her danner den grenseskillet mellom gårdene Moen og Vestre Rød, og damstokken lå derfor på begge gårdenes grunn. I 1610 kalles saga Moen sag, men fra 1613 kalles den Vestre Rød sag. Her var det også kvennhus.
I 1708 kjøpte forvalteren på Egelands Jernverk, Nils Mortensen, Moland og Vestre Rød. Hensikten med kjøpet var å få kontroll over vannrettighetene i Molandselva med tanke på å anlegge en jernhammer under Egelands Jernverk. Lokaliseringen av jernhammeren til Rød må også ses i sammenheng med at bøndene i Søndeled, som var pliktige til å levere trekull til verket, dermed fikk kortere vei å kjøre kullet, samtidig som de ferdige smidde produktene lettere kunne skipes ut. En annen viktig faktor var at jernverket lettere kunne konkurrere med Risørborgerne om tømmerleveranse til kullbrenningen. Jernhammeren på Rød ble anlagt i 1714. Sagbruket ble drevet videre av jernverket i en del år framover, og i 1740 ble det satt opp nytt kvennhus.
Vi vet lite om hvilke bygninger foruten selve stangjernshammeren som ble reist på Rød den første tida. Allerede i 1722 beskrives kullhuset som "brøstfeldig". Det nevnes at verksforvalteren Anders Sørensen Ertballe i 1720-årene lot bygget hus for arbeiderne på hammeren. For øvrig må vi anta at det allerede nå fantes enkelte andre bygninger her knyttet til virksomheten. Det nevnes også en kullbod, kanskje har den ligget på jordet vest for hammeren, der jordsmonnet inneholder mye kull.
I 1799 kjøpte Henrik Carstensen Egelands Jernverk med Rødshammeren. Verket ble nå rustet opp og modernisert. Carstensen hadde også planer om å flytte jernverket ned fra Egeland til Søndeled, og i stedet for hammeren på Rød anlegge en ny hammer i Kammerfosselva i Sannidal. Denne flyttingen ble imidlertid forhindret av borgerne i Risør, som fryktet at et jernverk på Søndeled skulle legge hindringer i veien for tømmerfløtinga i hovedvassdraget. I 1852 ble jernverket solgt til Nicolai Aall på Næs Jernverk. Han drev verket fram til 1884, da verket gikk konkurs. Da var allerede alle de øvrige tradisjonelle jernverkene i Norge nedlagt. I forbindelse med konkursen og salget av verkets eiendommer ble det foretatt en registrering og verdivurdering av blant annet bygningene på Rødshammeren. Foruten selve stangjernshammeren, som var anleggets største og viktigste bygningen, fantes det her i 1884 følgende bygninger: Kullhus, jernbod, 4 våningshus, bryggerhus, 2 uthus og vedbod. Dessuten vet vi at det på Moenssida av elva, på begge sider av den gamle Risørveien, lå 3 arbeiderboliger med uthusbygninger. I dag står bare en av bygningene på Rødshammeren tilbake i sterkt ombygd form, nemlig Olaf Bråtens hus, som opprinnelig var bolig for hammermesteren. Men en del murrester og tufter kan fortsatt spores. Mest står det igjen av murfundamentene til stangjernshammeren, som Risørveien og brua over elva dels er fundamentert på. Nede ved kanalen er det oppmuringer blant annet der jernboden sto og ved den gamle Risørveien på Moenssida kan man se tuftene etter arbeiderboliger.
På innsida av veien ut mot Nesodden ligger grunnmurene til en påbegynt stålovn, men som ikke kom i drift før jernverket ble nedlagt. Denne veien må man anta ble anlagt ut til en påtenkt utskipningshavn for Rødshammeren. Rødshammerens viktigste produkt var stangjern smidd av rujern produsert ved masovnen på Egelands Jernverk. Stangjern ble framstilt ved at rujern i glødende form ble smidd ut slik at urenheter og stoffer som kull og fosfor, som gjorde jernet sprøtt, ble fjernet. Produktet var et halvfabrikata hovedsakelig for bruk i smijernsproduksjonen. I 1824 var den gjennomsnittlige produksjonen pr. uke på 20 skippund, dvs. ca. 3 200 kg stangjern. I 1801 nevnes en hammermester og 3 hammersvenner. Dessuten nevnes 4 husmenn uten jord som dagarbeidere, som vi må anta også jobbet her. Normalt var 5-6 arbeiderfamilier fast knyttet til hammeren. I tillegg kom annen arbeidskraft knyttet til kullbrenning og transport av produkter til og fra Rødshammeren.
Den siste som drev virksomhet på Hammeren var Olaf Bråtane. I et lite verksted ved fossen nedenfor Hammertjenna maskinproduserte han årer i 1960- og 70-årene. I 2002 ble bebyggelsesplanen for Hammeren – Nesodden vedtatt av Risør Bystyre. I planområdet ble det godkjent 41 hytter. Innenfor planen er det avsatt bevaringsområde for teknisk kulturminne.
Post 2b: Hyttefeltet på Hammeren
Tekst: Ole-Ludvik Kleven
Hammeren hyttefelt ble etablert på slutten av 1990-tallet og de første hyttene ble ferdigstilt i år 2000. Som en følge av markedssituasjonen for fritidsboliger hadde utbyggingen noe ulik framdrift fra år til annet. Den siste fritidsboligen på feltet ble fullført høsten 2007.
Hyttefeltet består av 48 fritidsboliger. Det er 3 ulike byggeløsninger, men alle fritidsboligene har 1 1/2 etasje og et boareal på ca. 100 m2. Alle hytteeierne har en bryggeplass til disposisjon. Arealet som hyttefeltet har til disposisjon er ca. 108 dekar. Av dette er det noe leieareal og alle fritidsboligene har en mindre selveiertomt.
De delene av hyttefeltet som ligger nærmest sjøen er regulert til reiselivsformål og det foregår en del utleie til fritidsmarkedet. Hytteeierne er organisert i Hammeren Hytteforening. Hytteforeningen forvalter fellesarealene og øvrige fellestiltak på området. Hytteforeningen organiserer dugnader vår og høst. Dugnadene brukes bl.a. til opptak og utsett av bryggeutriggere, ivaretakelse av utemøbler og renhold av boder, vedlikehold og oppgradering av fellesarealer.
Hytteområdet omfatter flere verneverdige områder som Gamle Risørvei, flere større og mindre ruiner, svartorforekomster m.m. På sikt planlegger Hytteforeningen å sette opp nærmere informasjon om disse forholdene.
Post 3: Risørveien...også kalt Postveien
Tekst: Yngvar Øigarden
Den gamle veien til byen var opprinnelig en gang- og ridevei der en ikke kunne nytte kjøreredskap. Slike gamle veier gikk der det var mest lagelig å ta seg fram i terrenget; - så rett fram som mulig uten å ta hensyn til bratte kleiver. Veien gikk gjerne der det var tørr og fast mark. Måtte veien gå der marka var blaut og laus, måtte det legges trandler (stokker) eller steinsettes, for at veien kunne være framkommelig til enhver tid. At veien gikk innom de større gårdene, tyder også på svært gammel vei. En antar at den gamle Risørveien var allmannvei som var i bruk før Risør som tettsted vokste frem på 1600-tallet.
Den gamle Risørveien blei også kalt Postveien. Den gikk opp den bratte kleiva fra Hammeren over Slettene og Moensmyrene og videre til Moensdalane og Hjembu. Derfra til Båssvika ovenom Garte og Lindstøl, ned til Trondalen og nedenom Grundesund. Veien gikk på nordsiden av Frydendal kirke forbi der kommunehuset nå står, opp Gloppekjærbakken (Tjenngata) og ned Kleiva til byen. Som det står i boka "Risør gjennom 200 aar": … ville man til byen uten at benytte sjøveien, saa var der en smal ridevei ned Kleven eneste adkomst.
I skriftlig kilder fra 1794 er det nevnt søknad om ny bru over Avreidsundet på Risørs postvei, da den gamle var klein. Det gamle brufundamentet av naturstein er fortsatt inntakt, men det ble støpt ny betongbru på de gamle brukara på 1970-tallet. Navnet på brua blir ofte betegnet som "Gamlebru", og ligger ca 140 meter sydvest for nåværende Avreidbru eller Båssvikbrua på riksvei 416. Navnet Lindevad er i bruk av lokalekjente folk og betegner området ved ”Gamlebru”. På strekningen fra Akland til Risør var det 3 bruer: over Hammerbekken, over elva i Båssvikdalen og over Avreidkilen.
Postverket i Norge ble organisert av stattholder Hannibal Sehested i 1646. I perioden 1754 til 1805 var poståpneriet på Akland, og hit kom posten en gang i uka, og da ble postveska åpnet. Da Vestlandske hovedvei var ferdig til Kristiansand i 1805, kom posten to ganger i uka. Poståpneriet blei da flytta til Østre Rød. Den første tida frem til 1840 gikk posten til Risør med gående bud, deretter ble det brukt kjøretøy. Risørborgerne klaga flere ganger på at de fikk posten altfor seint. Vei og post henger nøye sammen, derfor uttrykket ”Postveien”.
Ennå kan en se spor etter kjøreveien fra 1800-tallet flere steder på vei mot Byen. Av særlig interesse er strekningen Hammeren - Moensmyrene, og videre til Båssvika, og fra Lagveien ovenom Garte til Sandvika, og kleiva ned til Trondalen. Veien om Grundesund og over Kleiva har ennå noe igjen av den gamle veien. Men ideell var ikke veien med de mange bratte kleiver. Det førte til et hesteslet uten like. Var det tungt å dra lasset opp Kleiva - Tjenngata, så var det ikke noe bedre å måtte holde igjen nedføre. Eksempel på det kan en se nord for riksveien i Trondalen, med den høye veimuren og den bratte kleiva. Derfor blei Risørveien omlagt i ny traé i 1864, til noenlunde der den går i dag.
Post 4: Vestlandske Hovedvei
Tekst: Arne Juell Myklebust
Den Vestlandske hovedvei ble omlagt til kjørevei gjennom Rød og videre vestover i 1802. I dag kan man gå eller sykle langs deler av denne veien og gjenoppdage historien i naturskjønne omgivelser.
Veimerke i støpejern fra 1805
Kommer man kjørende langs E18 med bil, vil man rett etter å ha passert den siste tunellen etter Vinterkjær i sydgående retning kunne se et gammelt veimerke på venstre side like ved en buss holdeplass. Her tangerer nemlig Den Vestlandske hovedvei E18. Parkerer man for eksempel bilen ca 400 m lenger syd på samme side hvor det er anlagt et større stoppe stedet for langtransport kjøretøy, kan man etterpå spasere langs den Vestlandske hovedvei videre østover mot Rød. Man vil etter en stund måtte krysse veien ned til Risør, med vil finne igjen den Vestlandske hovedvei på den andre siden ved å ta inn til venstre gjennom Røed Camping og videre østover mot Søndeled sentrum.
Post 5: Skips- og båtbyggerier på Rød
Tekst: Asbjørn Halvorsen / Arne Juell Myklebust
Allerede i 1805 ble det bygd skip på Rød. Byggmesterne var Knut Knutsen Rød og Søren Johnsen Ausland. Her ble ”Resolutionen” bygget og straks etter ”Freden”. Den siste tilhørte H. Carstensen, og ble kapret utenfor Risør i 1809. I 1860 -70 årene var 2 verft på Rød med Aanon Olsen som byggmester. Her blev bygget minst 11 skip. Dette eldste verftet på Rød lå der hvor campingen nå holder til.
Bygging av sjekte etter modell fra Rød
På 1900-tallet var to båtbyggerier i drift på Rød. Rød Båtbyggeri ble grunnlagt i 1916 av Ellef Rød, Karsten Ausland og Ole Øylandsdal. Det ble der bygget en del større skøyter. Bl.a. losskøyta ”Sjøløven” som ble ansett som søsterskøyte til ”Rundø”.
"Rundø" ble imidlertid bygget på Hammeråker. Karsten Ausland, den ene av grunnleggerne, emigrerte til USA på 1920 tallet og ble en anerkjent båtbygger og båtkontruktør ved Nevins Boatyard, New York. Han konstruerte der en populær sjektetype, basert på linjer fra Søndeled. Den var velseilende og i regattaer var den ofte å finne med topp plassering. Da Alan Morgan, yacht journalist i London, i respekt for båtbyggerfaget bestemte seg for å bli tradisjonell båtbygger i Skottland, var det Ausland sjekta han var betatt av og valgte som sin modell.
Fortsatt bygger Morgan ro- og seilsjekter etter denne modellen. Søndeled-linjene ble også tatt i bruk av Alvin Mason, svigersønn til Karsten og høyt aktet amerikansk yacht designer. Det andre båtbyggeriet på Rød ble startet av brødrene Akeland og var i drift i en kortere periode etter siste verdenskrig.
Post 6: Moen gård, vestre bruk
Tekst: Karen Lerpold
Kort beskrivelse om gården, og familien som i dag eier den.
Hovedhuset på 30 tallet. Hovedhuset på gården er ca. 300 år gammelt. Det var min tippoldefar Knut Nilsen Moen, f. 1797, som kjøpte gården og huset i 1866. Han ble gift med Åse Tharaldsdatter, f. i 1806. Knut og Åse fikk 14 barn og delte senere gården på to av disse.
Den ene halvdelen fikk Karen Knutsdatter, som var den nest eldste. Denne delen eies nå av Abrahamsen-familien, som er etterkommere av Karen Knutsdatter. Den nest yngste, Knut Knutsen, min oldefar, f. 1847, ble tildelt den andre halvdelen som nå er camping. Han ble gift med Andrea Jørgensdatter, f. 1845. Knut og Andrea fikk seks barn. Den yngste av disse seks var min bestefar, Tharald Moen. Han arvet gården, da hans to eldste brødre var utvandret til Canada. Mine foreldre, Kari Andrea og Arne Sundsdal overtok i 1965 etter at min mors tante, Teodora Moen, hadde drevet med dyr og grønnsaker på gården i flere år.
Campingdriften fikk en nokså tilfeldig start ved at noen spurte om å få sette opp telt ved stranda. Som utedo ble brukt et gammelt styrehus som vi fikk fra båthuset. Det ble etter hvert bygd bedre utedoer og senere mer moderne sanitæranlegg. Det er hele tiden blitt brukt mye tid og penger på å oppgradere plassen. Jeg og min mann, Per Lerpold, overtok så etter mine foreldre i 1989, og vi er således femte generasjon på gården. I 1999 ble det bygd fire nye store hytter med høy standard i sjøkanten. Disse hyttene ble veldig attraktive. Det viste seg etter hvert at det var behov for plass til vinteropplag av båter, og i 2002 ble det bygd en hall til dette bruk. Opprinnelig var det ikke vei langs heia mot Hammeren, bare en ufremkommelig ur. I 1981, før vi overtok, tok Per initiativ til å skyte og lage båtplasser langs ura. Dette ble av andre betegnet som galskap. I løpet av årene er dette arbeidet videreført, slik at det nå er blitt en flott båthavn og ettertraktet kystvei her. Veien blir flittig brukt av Moens befolkning og turister så vel sommer som vinter. Samtidig som vi bygde våre hytter ble det åpnet for et nytt hyttefelt på Hammeren. I forbindelse med dette ble det også derfra anlagt tursti mot Moen, og det er nå steinmoloen som er grensa mellom eiendommene. Utviklingen har vært enorm, fra spisse hvite telt og utedo i styrehus til slik plassen framstår i dag, med vogner og fortelt med hyttestandard.
Sanitærbygningen har blitt oppgradert mange ganger for å tilfredsstille de stadig økende krav til komfort. I 2007 tok vi avgjørelsen om å rive hele bygningen og oppføre nytt, moderne bygg med alle fasiliteter. Etterspørsel etter overnatting har vært større enn vi har kunnet etterkomme, så i 2009 blir det nå også fire nye flotte leiligheter i dette bygget som også inneholder kiosk og ekspedisjon
For nærmere opplysninger om Moen Camping, se også vår hjemmeside www.moen-camping.no eller e-post karen@moen-camping.no, tlf. Karen 90 98 19 02
Post 7: H. Gregersen båtbyggeri
Tekst: Signe Gregersen
Gregersens båtbyggeri er det nest eldste båtbyggeriet på Moen. Gregersen gikk i lære hos Christen Knutsen som startet K. Christensen & Co, Moens båtbyggeri. Politibåt ”Vekteren” 33 fot levert 29.07.1954. Bestefar Halvor Gregersen og skipperen Båtbyggeriet ble startet av Halvor Gregersen mars 1906. 25.juli samme år, ble en 34 fots skøyte levert til brødrene Arnt og Anders Andersen, Vesterøy på Hvaler. Prisen var kr. 1525,-
Arbeidsstokken var på 6 mann. Fra starten og ut året 1906 ble det levert to båter til; en 40 fots notbåt til Jens Olsen, Lysekil, pris kr.1550,- og en skøyte på 31 fot til brødrene Johan og Albert Martinsen, Rauane, Kragerø pris kr. 1150.- Omsetningen det første året var kr. 4225,-
Fra 1907 og fremover ble det bygget en rekke fiskefartøyer til Sverige. Fra 1911 til 1921 bygde de flere snurpenotskøyter til Bergensdistriktet og noen mindre til Risørdistriktet. Bua var lita og hadde ikke plass til større båter. Den største var en 49 fots skøyte bygget i 1928 til kr. 8450,-
Bua holdt imidlertid utrolig godt for vær og vind, selv i de verste vesta-kulingene på våren og sommeren. Tilslutt ble den ”tatt” under sjøsettingen av en båt. Forbaugen stakk opp i en tverrbjelke i det båten stupte i sjøen. Det var litt lavt vanne den dagen. Bua ble stemplet opp så den ikke raste sammen. Dette førte til at den ble bygget om og gjort større i 1942.
Fra 1921 ble det bygget en del kuttere, los-skøyter og lektere, opp til 90 fot og flere store fiskefartøy til Sverige. Arbeidsstokken var da på 12 mann. I åra før siste krig ble det levert 34 livbåter. Fram til 1945 var tallet på nybygg kommet opp i 190 dekkende båter. Det ble behov for mer ”inneplass”. I 1951 kom nybua. Det ble innredet nytt spiserom og lager for båt-utstyr, spiker, skruer m.m. Bestefar bygde fra mars 1906 til 29.september 1951 hele 206 nybygg. I 1956 var bestefar Halvor 78 år, og skriver i en brosjyre at ”han har for det meste overlatt driften av båtbyggeriet til to av mine sønner, Nils Gregersen, som har den daglige ledelsen i verkstedet, og Harald Gregersen, som leder det forretningsmessige.” De overtok båtbyggeriet 1.1.1957.
Båtbyggeriene på Moen samarbeidet ofte om nybyggene. Det største samarbeidsprosjektet var i 1954 da den 144 fots store minesveiperen Tista ble bygd i bua til Thor Sauvik. Fiskefartøyer ble levert til flere steder i Norge, Danmark og Sverige, blant annet til Nord-Koster, hvor det også fantes båtbyggeri! I 1946 ble det bygget en 50 fots skøyte for Finnmarkskontoret i Harstad. Det ble også levert havseilere til California, England, Holland og Sveits!
1950, -60 og -70-åra var gode år for båtbyggeriet, men i -80 årene avtok produksjonen. I de trange periodene jobbet arbeidsfolka på gården til bestefar, malte og vedlikeholdt bygningene, og de ble også utleid til å male Søndeled kirke. Produksjonslista viser at det ble bygget 100 større båter – over 30 fot i tidsrommet 1946 til 1988. I tillegg til disse ble det bygget om lag 200 båter i størrelse mellom 18 og 25 fot. Båtbyggeriet hadde også oppdrag med forlengelse, reparasjoner og vedlikehold av båter, samt formidling av brukte båter.
Det siste nybygget fra H. Gregersen båtbyggeri var et fiskefartøy til Rune Pettersen fra Søgne. Det ble overlevert den 23.september 1988 og hadde byggenummer 291. Lokalene eies i dag av Signe Gregersen og Aslak Emil Skiri.
Post 8: Mannen som skapte et lokalsamfunn, med ett av Risørs store kulturminner
Tekst: Tharald Moen
Litt av historien om et gårdskjøp som har betydd veldig mye for utviklingen av båtbyggeriene på Moen.
Knud Nilsen
Det begynte på en auksjon i 1828, da kjøpte Knud Nilsen, Hannemyr, Risør en del av gården Moen. Med det kjøpet startet en handverkerhistorie som er unik. I tillegg har hans etterfølgere byget opp et lokalsamfunn.
Da Knud kjøpte gården var det to gårder med to store hovedhus, og han kjøpte det ene. Han hadde vært gift litt over et år, og hadde nettopp fått sin første sønn. Han fikk 14 barn, 3 døde som barn, en døde som voksen, men uten barn. Så han har stor etterslekt.
Knud var en aktiv mann. Han var medlem av herredsstyret 1839-43 og 1847-51. han hadde største innskudd da Søndeled Sparebank ble stiftet. Men det som virkelig har satt spor er båtbyggerhistorien. Han begynte med skutebygging, sist på 1850-tallet, sammen med blant annet en svigersønn. Da hadde han, siden han kjøpte Moen, sett over fjorden på de skutene som ble bygd på Rød, og sikkert tenkt at det vil jeg også begynne med. De neste 20-25 årene ble det bygd 8 skuter på en verv rett nedenfor huset hans. Han var medeier i mange av skutene, og flere av barna og svigerbarn var med, enten som båtbyggere eller som mannskap på skutene.
Knud var også aktiv i kirken, og var nok medvirkende til at Den evangeliske Lutherske Frikirke ble etablert i Risør, selv om han døde før den ble startet.
Han og hans barn/svigerbarn var også sterkt medvirkende til at Søndeled Sparebank ble etablert. De stod for over 20 % av startkapitalen.
Det var en av sønnene, Christen Knudsen som virkelig ble kjent som båtbygger. Han startet sitt eget båtbyggeri på Hammeråker i 1875, se mer der. Bror til Knud, Mads kjøpte en del av det store huset Knud hadde kjøpt. Hans sønn, som gikk i lære hos Christen, startet også sitt eget båtbyggeri, Gregersens båtbyggeri, se mer der. Etter 1900 begynte utbyggingen på gården Moen, og helt frem til 1970 tallet var veldig mange av beboerne etterkommere av Knud og Mads. I hele det 20 århundre var båtbyggeriene en viktig arbeidsplass i Risør.
Post 9: Moen gård østre bruk
Litt om gårdens historie fra ca 1600
Tekst: Mads Madsen
Moen – Gårdsnummer 38. Østre bruk.
Moens gårdshistorie vet man lite om før mot slutten av 1500-tallet. Da var Moen eid av Erik Munk, lensmann i Nedenes len. Han hadde tilegnet seg en rekke gårder, deriblant Moen. Han var sterkt mislikt av bøndene. Det ble derfor sendt klage til kongen i København, og i 1585 ble han avsatt. Staten (”kronen”) overtok alle hans gårder, og Moen ble da krongods. Fram til 1663 ble gården drevet av leilendinger under staten.
Danmark/Norge førte på 1600-tallet en rekke mislykkede kriger, og etter den siste i 1660 var statskassen tom. Mye av krongodset ble solgt, og Moen i 1663.
Frem til ca 1800 var Moen eid snart av handelsmenn/embetsmenn, snart av selveiende bønder. I 1754 og 1756 (gården var delt på den tiden) ble Moen kjøpt av jernverkseier Peder Ellefsen på Egelands Verk, og det var han som bygde dette herskaplige huset, trolig i 1760-åra. Om han selv bodde fast her, vet man ikke. Trolig var det mest ferie- og representasjonsbolig.
Fra 1791 kom gården igjen i bondeeie, og fra ca 1800 ble gården delt i tre. Et østre bruk som holdt til her. Et vestre bruk borte ved campingplassen og Nesodden hvor det nå er hyttefelt. Moen gård (gr.nr 38) består nå som før av området fra Hjembu i øst til Løvdalsvannet i vest. I 1828 kjøpte Knud Nilsen fra Hannemyr det østre bruket, og dermed dette huset. I 1836 solgte han deler av huset og deler av gården til sin bror Mads Nilsen, slik at Knuds familie bodde i den østre delen og Mads` i den vestre. Fra da av har det altid bodd to familier i huset, alle direkte etterkommere av Knud og Mads Nilsen. Så i 2009 har altså samme slekt bodd her i 181 år. Før det ble bygd skole i Sauvika i 1878, ble et rom her i huset brukt som skolestue. Ekstriørmessig er huset uforandret, bortsett fra bislaget her ved østre inngang.
Huset eies i 2009 av Helene Hansen (østre del) og Dag Olav Ausland (vestre del).
Post 10: Risør Trebåtbyggeri A/S - Moen Trebåtbyggeri A/S
Kulturminnet består av to høye stolpekonstruksjoner på ca 1000m2 med tilhørende bryggeanlegg. Bygningene inneholder 2 beddinger, sag, smie oget stort snekkerverksted. I den eldste bua er det i tillegg et sagbruk, en intakt smie, toaletter og et pauserom.Dette båtbyggeriet består av det som først var Em. Moen sønn og Thor Sauviks båtbyggeri, senere Verner Hansen.
Samlet på Moen har det blitt bygget over 900 båter. Aktiviteten var størst på 1950 og 60 tallet. På det meste jobbet det 20 mann i hvert av båtbyggeriene, da gjerne med to båter under bygging samtidig. Det ble bygget skyssbåter, lystbåter, fraktebåter, bilferger og fiskebåter. Blant annet ble bilfergen Øisang bygget ved Em. Moen og Sønns båtbyggeri i 1950.
Moen Trebåtbyggeri A/S:
Emanuel Moen og Sønns båtbyggeri ble etablert av Tor Nilsen Sauvik og brødrene Emanuel og Petter Moen i 1916. Sønn til Emanuel, Håkon Moen gikk i 1945 inn som medeier og firmaet skiftet navn til Em. Moen og Sønn. I 1966 pensjonerte Emanuel seg, etter 50 års sammenhengende virksomhet i båtbyggeriet. Håkon overtok eierskapet og fortsatte driften videre i drøyt 20 år. I 1987 solgte han båtbyggeriet til Verner Hansen og Odd Hassel. De startet firmaet Moen Yachts, men firmaet gikk konkurs. Høsten 2004 inngikk eierne av Risør Trebåtbyggeri A/S en leieavtale med Verner Hansen som omfattet båthusene etter Em. Moen og Sønn, og etter Thor Sauvik. Dette førte til at Moen Trebåtbyggeri A/S ble etablert i 2005. Fra 2005 til 2015 ble det utført store fartøyvernoppdrag og betydelige restaureringsarbeider på bygningene. Driften var og er, motivert av kunnskap og lyst til å bevare det særegne miljøet og håndverket. Satsingsområdene er fartøyvern, reparasjon av trebåter, vedlikehold, opplag og produksjon av trebåter.
I 2016 overtok Lars Grønvold Moen Trebåtbyggeri A/S og driver sin virksomhet i bygningen etter Em. Moen og Sønn.
Risør Trebåtbyggeri A/S
Thor Sauvik startet i 1943 eget båtbyggeri 50 m øst for det gamle båtbyggeriet. Han drev egen virksomhet frem til 1965 da Verner Hansen overtok, Verner var læremester for en rekke av dagens båtbyggere i Risør, og i 2004 etablerte Risør Trebåtbyggeri A/S et leieforhold til Verner Hansen, og Moen Trebåtbyggeri A/S så dagens lys året etter,
Den største båten som noen gang er bygget på Moen, er minesveiperen Tista, for Den norske marinen. Båten var 144 fot lang, så Thor Sauvik måtte forlenge og heve taket med flere meter for å få plass til nybygget. De 4 båtbyggeriene på Moen pluss Rød Båtbyggeri, på Rød, slo seg sammen under navnet De forenede båtbyggeriene, og bygget Tista fra 1952 til 1955. Det ble med denne ene båten til forsvaret, og samarbeidet ble oppløst ikke lenge etter og driften gikk tilbake til normaltilstanden med 5 konkurrerende båtbyggerier, som også samarbeidet ved utveksling av tegninger, oppdrag etc,
Fra 2016 har Risør Trebåtbyggeri drevet sin virksomhet både i Buvika og i bua etter Thor Sauvik. Store investeringer er gjort for å utbedre verksted og slippen, slik at man kan ta imot større fartøyer til restaureringsarbeider.
Birthe Tvenge eier i dag begge bygningene, mens driverne av båtbyggeriene utfører vedlikehold og betydelige restaureringsarbeider på byggene. Eier mottar støtte fra Riksantikvaren og Norsk Kulturminnefond til dette arbeidet.
I 2015 besluttet Risør kommune at det gamle gjenstandsmuseet i Risør skulle legges ned. Istedet ville man satse på det intakte båtbyggermiljøet på Moen, og Stiftelsen Risør Kystkultursenter så dagens lys, som i dag driver sin virksomhet fra Moen.
Kommunen vedtok i 2015 en detaljreguleringsplan med særskilt hensyn til kultur og naturmiljøet for hele Moen.
Se hjemmesiden til Risør Kystkultursenter: https://risorkystkultursenter.no/
Post 11: K. Christensen & Co., Moens båtbyggeri
Tekst: Tharald Moen
Moens eldste båtbyggeri, startet i 1875
Christen Knudsen begynte sitt eget båtbyggeri i 1 875. Vi vet ikke sikkert hvor mange ”skibsbåter” han bygde i 1 875, men året etter bygde han 4 skibsbåter som kostet 1 60,- pr. stk. I tillegg bygde han en fiskebåt som kostet 480,-. Den første losbåten ble bygget i 1 878 og den kostet 1 020,-, det må ha vært en fin båt.
Rundt århundreskiftet leverte Christen ca 1 0 båter til det svenske tollvesenet. En tollkontrollør som hentet en båt, sa at han trodde Christen måtte være Norges beste båtbygger.
Det ble også bygd mange fiskebåter. I 1910 vet vi at det ble bygget 8 fiskebåter og to båter til tollvesenet, sannsynligvis 40-60 fot. Med to beddinger må byggetiden vært under 3 måneder pr båt. Vel var ikke fiskebåtene så velutstyrt som i dag, men de kunne ikke ligge på latsiden. Tross alt er det meste på en trebåt handarbeid, og de hadde lite elektrisk verktøy.
Den eldste båten bygd på Hammeråker som vi vet flyter enda, er Loke, bygg nr 1 3, bygd i 1 915. Nummereringen begynte sannsynligvis da Knut Christensen overtok i 1913. I 1916 kom fetteren Tharald Moen med i bedriften.
Det var mange av kundene som kom igjen mange ganger. En av de mest kjente er Redningsselskapet, som bygde 9 båter. Den første redningsskøyten med motor ble bygd her.
I 1 955 døde Knut, og sønnen Paul overtok, og i 1 962 døde Tharald, og Reidar tok over. En ny generasjon hadde tatt over. Dessverre ble den epoken kortvarig. Reidar døde allerede i 1 968, og broren Odd overtok. Siden det nå var tunge tider for trebåter, og Odd hadde sin egen bedrift, sluttet de med båtbygging.
Nå har neste generasjon overtatt, og vi har startet en større jobb med å redde det unike miljøet rundt båthuset.
Vi driver med utleie av båtplasser, båtopplag, og utleie av ferieleiligheter. Se mer på vår hjemmeside: https://www.batbyggeri.no
Post 12: MF Sørfjord
Tekst: Sven Magne Valle
«Sørfjord» ble bygget ved Christensen & Co´s båtbyggeri på Moen i Risør. Den gikk i rute mellom Rød og Risør. Ved stabelavløpningen i 1907 var det stor stas. Alle skolebarna på Rød skole hadde fri for å delta i begivenheten. Det skulle da også vise seg at en ny tid i Sørfjordens historie var begynt. Båten hadde motor, og var bygget for 70 passasjerer. Den hadde en pen salong, dekk med benker rundt det hele, styrehus, maskinrom, lasterom og toalett. Fordekket ble også brukt til melkespann, torvvarer og andre varer. Knut Tharaldsen, Moen, ble kaptein, og Peder Olsen Rød var motormann og altmuligmann om bord. Utgangspunktet for båten var Rød brygge.
Første stoppested var Moen, neste Hammeråker, ved Knut Christensens båtbyggeri. Så i rekkefølge: Bjerkheim, Nautenes, Bossvika, Stuøya, Øya og Lindstøl. Videre gikk båten gjennom Sundskanalen over Kranfjorden, rundt Holmen og inn til Risør, der den la til ved fjordbåtbrygga på indre havn. Det var også steder der de kunne vinke båten inn når det var bruk for det, for eksempel Svenes og Garteskjær. Når Karen Svenes skulle til byen med torvvarer, stod hun på et fjell ved Svenes og vinket. «Sørfjord» la da til ved fjellet. Det ble ikke lagt ut landgang. Karen og varene hennes ble løftet ombord av sterke armer.
Imange år var trafikkenmed «Sørfjord» så stor at det gikkmed overskudd. I 1919 ble derfor båten ombygd. Den ble da registrert for 90 passasjerer. Den fikk størremotor, finere salong og et akterdekk, riktig en staselig båt. «Sørfjorde» ble også brukt somturbåt, og somkirkebåt, også ved brylluper og begravelser.
I begynnelsen av 20-årene begynte det å gå rutebiler fra Risør til Vegårshei og Gjerstad. Etter hvert ble Sørfjordruta utkonkurrert av bilene. I 1926 gikk «Sørfjord» sin siste tur i Sørfjorden. Den ble solgt til Gundersen på Søndeled og gikk en tid i rute på Nordfjorden. Senere ble den solgt til Vestlandet, der den forliste utenfor Kristiansund en gang i 1930-årene.
Post 13: Jernbanelinjen Risør-Aamlibanen
Tekst: Tharald Moen
Kulturløypa følger nesten den planlagte trasen til Risør – Aamlibanen fra Rød station (Acanthus), og til Hammeråker. Videre herfra skulle den gå langs sjøen, blant annet gjennomen 50m lang tunnel. Banen skulle vært en III-klasse smalsporet jernbane Risør- Søftestad.
Videre mot Risør skulle neste stoppested være i Bossvika, omtrent der veien til Laget begynner. Den offisielle endestasjonen var Fryendal, med linje videre til stopp i Hassdalen, for persontransport, og så ned til sjøen/kaien.
Planleggingen og kostnadsberegningen foregikk på slutten av 1800-tallet. Arbeidet ble avsluttet i 1899. Fra Rød stasjon skulle det være en sidelinje ned til sjøen.
Når du går tilbake, ville du hvis prosjektet hadde blitt noe av, sett over til Rød jernbanestasjons brygge og pakkhus, rett etter du passerer campingen.
På kartet kan en se linjen fra Rød og litt forbi Hammeråker, som bare er ca 2 km av en totalstrekning på over 96 km, med en totalkostnad på ca 4,5 millioner 1899-kroner.