Risør kommune

Etter sammenslåing av kommunene Søndeled og Risør i 1964 ble Risør valgt som den nye kommunens navn. Risør kommune har i underkant av 6.900 innbyggere. I areal har Risør 191,5 km2. Risør fikk sine kjøpstadsrettigheter i 1723 og forbereder feiringen av byens 300 års jubileum i 2023. I den anledning har kommunen engasjert Victor Norman som redaktør for Risør byhistorie 2023. Jubileumsboka vil bli presentert i 2 bøker. Bok 2 som ventelig vil bli presenter på forsommeren 2019 tar for seg den nyere historien fra ca 1870 åra. Bind 1 som tar for seg den eldste historien vil etter planen presenteres i forbindelse med byens 300 års jubileum i 2023.



 

Søndeled kommune har tradisjoner laForutsetningene for den norske iseksporten var de kalde vintrene, mange innsjøer og vann nær havner og nærheten til markedene. Risør var den sørligste byen som hadde noenlunde regelmessig isproduksjon for eksport. Utskipingen foregikk helst i mars.

Første lasta gikk alt i 1825. Iseksport hadde økonomisk betydning i tidsrommet 1844-1923, og de største kvanta ble eksportert i de siste årtier av forrige århundre. Det dominerende markedet var i England, særlig de store fiskebyene Hull, Grimsby og London, som brukte isen til oppbevaring av fisk. Isen skulle fraktes raskt, og skipperne på disse skutene var kjent som harde og dristige seilere. De mange isanleggene sysselsatte i 1880 ca. 300 mann i sesongen.

En kan fortsatt se rester etter ishustomter og isrenner i Søndeled. De viktigste utskipingsstedene var Båssvika, Kjødvika, Kvennkilen, Åsvika og Rundsaga. ngt tilbake i tid, og vokste frem som et knutepunkt der ferdselsårer møtte vassdrag og fjord. Søndeled kirke, oppført i 1150, ble valgt til kommunens kulturminne i 1997. Kirkebyggets plassering innerst i fjorden og nederst i dalen (fra Gjerstad) har gjennom århundrer vært det sentrale landemerket i folks virke og streben gjennom hverdag og helg.

Lyngør og Gjeving ble overført til Dypvåg kommune, nå Tvedestrand kommune, i 1813 i forbindelse med en administrativ endring av sognegrensene og lensmannsdistriktene. I 1864 ble Risøya overført til Dypvåg, og i 1901 ble den del av Ytre Søndeled som lå nord for Risør (Urheia, Krana og Buvika) overført til Risør. I 1964 ble Søndeled kommune (0913) slått sammen med Risør kommune (0901).

Navnet Søndeled vet man ikke helt hvor kommer fra, men ifølge professor Oluf Rygg skal stavemåten i gammelnorsk tid ha vært «Sundaleid», «Sundaleidr» eller «Sundaleidi». Det første leddet er flertall av «sund», og det andre leddet har nærmere eller fjernere forbindelse med «leid, led eller vei». Navnet skal først ha vært navnet på fjorden som så har gitt navnet til gården, kirken og sognet innerst i fjorden.

  • Som de øvrige byene på øst- og sørlandskysten er Risør tuftet på trelasthandel. Tidlig på våren forlot fullastede seilskuter Risør med trelast for Danmark, England og Holland. Isforholdene ga Risør et konkurransefortrinn framfor en rekke andre norske havner, for ikke å snakke om østersjøbyene. På ett år, 1798-99, gikk det ut 54 skipslaster med trelast.

    Risør var da den 4. største utskipningshavnen i Norge. Det meste av trelasten gikk til London, Dublin, Dortrecht og Amsterdam. I 1850-årene tredoblet antallet skipslaster seg, for deretter å ligge på 100 - 150 skip årlig fram til 1910.

    Det lå flere hogstplasser for tømmer i Søndeled, og rester etter en slik hogstplass kan ennå ses på Lekerøya. I 1830 lå det 30 større eller mindre sagbruk i Søndeled-distriktet, og i årene 1835-60 ble det årlig utført ca. 50.000 m3 trelast. Mesteparten gikk til England. Kvantumet steg betraktelig etter at dampsagene kom i bruk.

  • Forutsetningene for den norske iseksporten var de kalde vintrene, mange innsjøer og vann nær havner og nærheten til markedene. Risør var den sørligste byen som hadde noenlunde regelmessig isproduksjon for eksport. Utskipingen foregikk helst i mars.

    Første lasta gikk alt i 1825. Iseksport hadde økonomisk betydning i tidsrommet 1844-1923, og de største kvanta ble eksportert i de siste årtier av forrige århundre. Det dominerende markedet var i England, særlig de store fiskebyene Hull, Grimsby og London, som brukte isen til oppbevaring av fisk. Isen skulle fraktes raskt, og skipperne på disse skutene var kjent som harde og dristige seilere. De mange isanleggene sysselsatte i 1880 ca. 300 mann i sesongen.

    En kan fortsatt se rester etter ishustomter og isrenner i Søndeled. De viktigste utskipingsstedene var Båssvika, Kjødvika, Kvennkilen, Åsvika og Rundsaga.

  • I 1673 var det hjemmehørende 33 fartøyer i Risør-distriktet. I løpet av de neste hundre åra ble flåten fordoblet. De fleste skutene var små, 40-60 kommerselester (85-185 tonn). Antall skip følger konjunkturene og har en topp ved avslutningen av Napoleonskrigene med mange innbrakte «priser» (kaprede skip). I 1865 var 93 skip med i alt 962 mann registrert i Risør tolldistrikt. Antall skip steg mot århundreskiftet med største antall og størst tonnasje i 1880-årene.

    Det er til sammen registrert 52 skips- og båtbyggerier i distriktet. Skipsbyggingsvirksomheten nådde toppen i 1875 med 20 skip under bygging. Etter 1890 er det bygget få skip. Seilskip var relativt billige i anskaffelse og drift sammenliknet med dampskip. Som ellers på Sørlandet kjøpte rederne lenge eldre seilskip som ga god inntjeningsevne så lenge de seilte, men liten fortjeneste ved salg. Det ble derfor ikke mulig for Risør-rederne å erstatte den store flåten av seilskip med dampskip. Under krigen 1914-18 gikk mange skip tapt. Da disse skulle erstattes, bygde norske redere opp en av de mest moderne handelsflåtene i verden.

    Ingen i Risør maktet å følge med i denne utviklingen. Sjømannslivet var langt fra bare romantikk og hvite seil. Det var utrolig mye slit, lapping av seil, harde tak i riggen, sjøsyke, ernæringssykdommene beri-beri, skjørbuk og forlis.

    Årene 1880 og 81 er de to mørkeste årene i Risørs sjøfartshistorie. Da forliste 17 risørskuter. For de fleste unge gutter i Risør var eneste mulighet for arbeid den gang et slit med trelast, is og skipsbygging, eller de dro til sjøs som 14-15 åringer. Rutinene var ensformige, opptil 100 dager i sjøen, lite mat og vann, dårlige hygieniske forhold og slit og farer ved seil-berging i hardvær. Selv de minste skutene forserte de mest værharde strekninger. Lasta skulle fram så raskt som mulig. I dette lå både fortjeneste og yrkesstolthet.