urheia - Kulturløypa

Kulturløypa ble etablert av Søndeled og Risør Historielag og åpnet av Ronald Ramberg og Jan Einar Henrikse under Festuka i oktober 2016. Løypa er ikke lang i utstrekning, men har dessto flere spennende lokaliteter hvor både gammel som ung kan utfolde seg i det naturskjønne friområdet Urheia som ligger på høyden over Risør sentrum.

Beliggenhet: Urheia - på høyden over Solsiden, 4950 Risør.

Adkomst: Gangavstand fra Risør sentrum via Urbakken, Barbulibakken, Lindalen, Leirgropa. P-plass v/Krantoppen og ved toppen av Buviksbakken like ovenfor Risørflekken. Vi ser helst at dere ikke kjører helt opp til radaren!

Antatt tidsforbruk: 1-2 timer
Framkommelighet: Passer for alle som kan ferdes til fots eller med vogn
Lengde i km: 1-2 km
Fylke: Aust-Agder
Kommune: Risør

Kort info om Urheia:

På høydedraget ovenfor Risørs sentrum ligger friområdet Urheia, som i 1978 ble overført fra Risør Sparebank til Risør kommune med klausul om at området ikke skulle bebygges.

1870-årene. Stian Herlofsen Finne og hustru Clementine Carstensen bygger hus med lysthus i Urheia. Anlegger ”Finnes park” med have og stier.

1879. Risør kommune bygger vannverk (Barbulibassenget og senere Urbassenget).

1901. Urheia blir del av Risør kommune etter grensejustering med Søndeled

1941. Tyskerne bygger forsvarsanlegg med løpegraver, bunkere, kanonstillinger med mer. 1945. Forsvaret overtar forsvarsanlegget i Urheia. Lyskaster ble etablert der hvor lysthuset lå vendt ut mot Solsiden og den store Sveitservillaen ble reved av tyskerne under 2. verdenskrig.

1978. Risør Sparebank overdrar området til Risør kommune.

2010. Kommunen bygger toalett og senere lysløype, akebakke, lavo, badebrygger og utendørs treningsapparat.

2012. Kommunen overtar det siste militære området fra Staten.  

2016. Kulturløype etableres

URHEIA - POSTENE:

Post 1: Risørflekken

Det hvitkalkede fjellet som vi kjenner som «Risørflekken», ble allerede på 1600 tallet et kjent sjømerke. Det er trolig det eldste sjømerket på Aust-Agderkysten i kontinuerlig bruk frem til i dag.

Historien om Risørflekken (eller Bleket) stammer fra byens eldste tid da hollandske sjømenn skal ha begynt å kalke fjellet. Med sin strategiske plassering 45 meter over Risør havn er Risørflekken synlig langt til havs.

Den må ha vært til uvurderlig hjelp for datidens skippere som seilte opp mot Norskekysten på vei til Østersjøen. Christopher Goye, lensherre i Nedenes 1619-30, solgte eiendommen Buvika med grunn i Risør, jernringer og det kalkede berg til toller Christen Sterck. Den 23. oktober 1641 fikk Sterck kongelig stadfestelse på kjøpet med pålegg om å holde det kalkede berg vedlike og til erstatning oppkreve avgift av skip som kom inn på havnen. Risørflekken er også med i Paul Løwenørns kartbeskrivelser.

Ifølge oversikten over «fyre og dagmærker» fra 1839 er synsvidden oppgitt til 4,5 norske mil. I Tallak Lindstøls «Risør gjennem 200 aar» er kostnadene til vedlikehold og kalking av Risørflekken i 1806 oppgitt til 15 ½ rdl. 2 mann jobbet en dag med renhold og rensing av revner, 6 tønner kalk, ½ tønne salt, 2 koner banket kalk i 5 dager og 2 menn brukte 2 dager til å kalke flekken osv. I boken «Sjømerker på Sørlandet» står det at Risørflekken under krigene i perioden 1807-14 ble malt sort i et forsøk på å kamuflere merket og hindre innseiling av engelske krigsskip.

Etter Cancellicollegiets ordre av 25. august 1798 ble Risørs grense mot Søndeled fastsatt. Grenselinjen gikk fra Veierodden til Risørflekken, langs Urheia rundt Løkka om Kirkegårdsbakken til Hasdalen og derfra til sjøen utenfor Flisvika. Den gjaldt frem til 1. januar 1901.

I mange år har frivillige foreninger (Kivanis, Lions og Rotary) tatt på seg kalkingsjobben mens byens fargehandlere – Lesen Knutsen og Jon Torjusen –annenhver gang bekostet kalken. I dag bekoster Risør kommune kalken, mens de frivillige ordner kalkingen.

Post 2: Kommandobunkeren

Den tyske kommandobunkeren av type Regelbau 636 ble skutt ned i fjellet der hvor radaren senere ble plassert av Fosvaret.

Kommandobunkeren i Urheia fikk en strategisk riktig plassering og er fortsatt synlig i forkant av «radaren», som i dag er et godt besøkt utsiktspunkt.

På nettet ligger det tilgjengelig 3D-tegninger av R636 som inneholdt vakt- og observasjonsrom, radiostasjon, førstehjelpsrom, friskluftsanlegg, generatorrom, etc. Den var også utstyrt med doble panserståldører og sikret mot gassangrep. Fra bunkeren var det direkte telefonlinjer til alle vaktposter og de øvrige interne anleggene. I forkant av kommandobunkeren var det et 40 cm høyt sektorvindu hvor det var satt opp to kraftige kikkerter som ga god utsikt utover skjærgården og Skagerrak.

På toppen av bunkeren var det plass til avstandsmålinger. Etter freden i 1945 ble ”Festung Urheia” delvis åpnet for publikum. Forsvaret overtok de sentrale anleggene, hvor det var drift av radarstasjon med forlegninger helt frem til 1980-tallet, da oppgavene ble overført til Hisøya. I dag er kommandobunkeren, de nedre etasjene samt deler av løpegravene i det indre forsvarsområdet fylt igjen og sikret med rekkverk/låste dører. Dette som ledd i Forsvarets sikring før overlevering av anlegget til Risør kommune i 2012.

Post 3: Finnes park

I 1870-åra bygget Stian Herlofsen Finne, gift med Clementine Carstensen, sveitservillaen Furuly i Urheia, av byens folk kalt Toppen.

Den gang var det ikke kjørevei opp, adkomsten gikk fra Finnes eiendom på Solsiden og opp den bratte heia.

På gamle bilder kan vi se rekkverket som viser hvordan stien buktet seg oppover. Ifølge Krums oppmåling fra 1929 var det også anlagt veg fra Urbakken. Furuly var en stor villa anlagt delvis på og bak kollen med front mot sydøst i det vi i dag kaller Finnes park.

Vi kan fremdeles se rester etter murene på og i bakkant av kollen, hvor det i dag står en benk. Vi har ikke plantegninger av bygget, men på tyske minekart ser vi omrisset og størrelse angitt på målsatte kart, hvor Furuly også benevnes som «Gelbes Haus»

Familien Finne bosatte seg senere på Furuly, og deres sønn Andreas Fredrik Finne bodde der helt frem til mellomkrigstiden. I folketellingene fra 1910 ser vi at Furuly hadde 7 rom og 1 kjøkken. Følgende 5 personer var registrert bosatt på Furuly: bankbokholder Andreas Fredrik Finne, hustru Thora Finne, ugift datter Elise Clementine Finne, ugift sønn Aksel v. Straten Bech Finne og tjenestepike Olinda Svendsen.

De siste som bodde på Furuly var Sandra og Bjarne Hansen. Rundt Furuly anla Clementine Carstensen en stor hage med dam, beplantninger, spaserveier og et lysthus ytterst ute på pynten over Solsiden.

I dag er det lite igjen av parkanlegget. Tyskerne mente villaen kunne hjelpe de allierte for å lokalisere forsvarsanlegget i Urheia. Huset ble derfor revet og det ble etablert minefelt der. Risør Sparebank overdro i 1978 eiendommen i Urheia til Risør kommune, som i de senere år har tilrettelagt den som friluftsområde. Inne på Urheia-platået mot Krana og Buvika ble byens vannreservoar anlagt i 1879, med flere senere utvidelser. I dag nyttes bassengene som badeplasser og skøytebaner.

Post 4, 5, 6 og 7: Kanonstilling 1, 2, 3 og 4

Ved de fire faste kanonstillingene i Urheia ble det utplassert franske Schneider 10,5 cm K332 (f) (L/37) feltkanoner, erobret under den tyske invasjonen i Frankrike.

Kanonene var opprinnelig utstyrt med sprinkellavett.

Ved krigens slutt var de i ferd med å bli bygget inn i sokkelavett med doble splintskjold. Kanonene kunne siderettes 50 grader og følge bevegelige mål opp til 16.500 m. Kanonstilling nr. 1 var rettet mot Fie, nr. 2 mot Stangholmen, nr. 3 og 4 mot Grønnholmen og dekket således innseilingene til Risør og sjøområdet utenfor.

I tilknytning til kanonstillingene ble det anlagt et nett av dype løpegraver som førte til personell- og ammunisjonsbunkere skutt ned i terrenget. I tillegg fantes det ved hver kanon granater i egne innstøpte rom.

Kanonstillingene var dekket til med store nett og kvister slik at de ikke skulle oppdages fra luften. En standardbesetning besto av 2 offiserer, 3 underoffiserer og 20 mannskaper. I tillegg kom nærforsvarsgrupper, som kun ville bli sendt til Risør ved behov.

Tekniske data:
Fransk betegnelse: Canon de 105 L mle 1913 Schneider
Tysk betegnelse: 10,5cm Kanone 331 (f)
Kaliber: 10,5cm (105mm)
Vekt: ca. 2 500 kg i feltlavett ca. 3 500 kg i sokkellavett Lengde (rør) 2,987 m
Elevasjon ca. +37/-0 grader i feltlavett ca. +45/-5 grader i sokkellavett
Utgangshastighet 550 m/sek
Vekt granat 15,74 kg
Rekklevidde 12 000 m i feltlavett 16 500 m i sokkellavett
Skuddtakt 5 skudd/min (teoretisk)

Fabrikant Schneider, Fransk Modell 1913 Schneider var den mest utbredte kanonen i det tyske kystartilleriet i Norge. Den forekom i kystbatterier over hele landet. I løpet av krigen ble 231 kanoner av denne typen satt opp i 58 kystbatterier. Noen eksemplarer er fremdeles tilgjengelige, bl.a. i Kristiansand.

Post 8: Brystvern og løpegraver

En viktig del av «Festung Urheia» var løpegraver og brystvern til beskyttelse av de tyske soldatene mot angrep fra luft og land.

Brystvern skulle for det meste beskytte mot angrep fra vest og er fremdeles godt synlig fra kanonstilling 1 og over mot Urvannverket og dalen nedenfor demningen.

Brystvernet besto av en pent oppbygget steinmur med god høyde og med flere mindre «rom» i muren, hvor soldatene kunne søke dekning. Langs brystvernet sees fremdeles flere fester for maskingeværstillinger (MG stillinger), som det var mange av.

Utenfor brystvernet var det flere lag med piggtrådsperringer i tillegg til hele 37 minefelter. Løpegravene ble for det meste sprengt ned i fjell og benyttet som sikker adkomst mellom kanonstillinger, maskingeværstillinger, luftvernstillinger, kommando-, ammunisjons- og mannskapsbunkere.

Med få unntak er løpegravene godt bevart, og man ser fortsatt rester etter sambandsnett og strømnett der. Løpegravene ble bygget med mange vinkler og var ofte kledd innvendig med trevirke for sikring mot splinter og rikosjetter. Løpegravene ble bygget dype og brede slik at soldatene kunne ta seg frem raskt og sikkert. Som kamuflasje mot fly beholdt tyskerne furuskogen, dvs de lot furutoppene være igjen.

I tillegg var løpegravene dekket av trerister med furubar/greiner. Andre anlegg som kanonstillinger, brakker og lyskastere var i tillegg dekket med kamuflasjenetting og friske furubar/greiner. Med unntak av det siste området Forsvaret overdro til Risør kommune i 2012, fremstår de øvrige løpegravene slik de ble anlagt under krigen.

Post 9: Lysthus og lyskaster

Ved toppen av stien fra Solsiden og opp til Urheia fantes et lysthus med utsyn over byen og havet.

Sveitservillaen Furuly ble bygget på 1870-tallet av S. H. Finne, men vi vet ikke når lysthuset ble bygget. Der hvor lysthuset lå, sprengte tyskerne ut plass til en lyskasterstilling. Det ligger fortsatt gamle fundament igjen på stedet.

I tilknytning til dette ble det bygget to mannskapsbunkere, den ene med utsikt mot byen. I forkant av og delvis ved siden av den fremre bunkeren ble det laget en løpegrav med fundament for en maskingeværstilling. Foran lyskaster og MG-stillingen ble det anlagt fire minefelt som sikring mot angrep fra bysiden.

I tilknytning til lyskasteren ble det også satt opp et stort aggregat, alt dekket med kamuflasjenett og furukvister – se eksempel fra bilde. Tyskerne satte også opp en lyskaster lenger nede i Buvikbakken, like ved der hvor Ragnar Gustavsen senere bodde. Dessuten en lyskaster på Viddefjell like ved Odd Bakkes hus.

De to bunkerne i tilknytning til lyskasteranlegget ble restaurert og sikret av Risør kommune på 1990-tallet. Denne ytre delen av forsvarsanleggene ble aldri helt ferdigstilt, idet løpegravene inn mot de indre forsvarsanlegg ikke ble fullført.

Post 10: Barbulivannverket

Barbulivannverket er Risør kommunes første kommunale vannverk. Etablert i 1879 etter anbefaling fra major Klinkenberg, som var hyret inn for å utrede ulike alternativer for vannverk i Risør. Kostnaden var 42 000 kroner og kapasiteten var 50 000 m3.

I 1880 var bare 17 hus med innlagt vann tilkoblet det nye vannverket. Men behovet var stort, så allerede samme år bevilget bystyret ytterligere 28 000 kroner for å bygge demningen i Barbulia høyere, samt øke dimensjonen på vannrørene ned til byen. Fra gammelt av måtte byens innbyggere og mannskapet på seilskutene hente vann fra det naturlige oppkommet i Iversklova.

På 1750-tallet anla Johannes Dødløff (Ditlev) Fürst (utdannet kirurg) flere brønner. Kommunen anla så sent som i 1850-årene ny brønn i Ura. På Tangen ble det hentet vann fra Tønna nederst i Enghavgata. Tollerbrønnen lå ved Baptistkirken i Storgata, og ved Parken lå Kjella, kjent for sitt gode vann og mye ål.

Det hvite huset som i dag ligger mellom demningen og Kunstparken, ble flyttet dit etter at det tidligere lå i området som ble demmet opp av det nye vannverket. Under veien opp til demningen finnes restene etter den opprinnelige veien opp til huset ved dagens badeplass. Det andre store vannverket i Urheia ligger øst for Barbulivannverket og kalles Urvannverket eller Buvikvannverket. Det ble anlagt noen år senere og bidro til å sikre Risørs vannforsyning i mange år.

I Søndeled og Risør Historielags Årbok 2011, kan en lese hele artikkelen ”Fra brønner til offentlige vannverk, vannforsyningen i Risør kommune gjennom tidene”. Etter at bassengene i Barbulia og Urheia på 1980-tallet ble faset ut som drikkevannskilde, ble de populære friområder med bading og skøyting.

Lysløype
Etter at hele Urheia ble overtatt av Risør kommune, er det bevilget penger til lysløype. Dessuten er stiene utbedret, og det er kommet på plass benker, treningsapparat, toalett, badebrygger og gapahuk. Private har etablert sykkelbane i bakken mellom vanntårnet og Barbulibassenget.

Adkomst
Barbulivannverket ligger lett tilgjengelig, enten du kommer til Risør med bil eller med båt. Fra Risør Torv er det enklest å gå inn havnegata, ta til høyre i Storgata og følg Prestegata opp til Risør Kirke hvor en tar til høyre og føler Barbulibakken - obs litt bratt, men fin trim. Med bil er det greiest å kjøre til P-plass ved Krantoppen - kjører du inn Havnegata fra Risør Torv er det bare å holde til høyre og følge skilt til P-plassen ved Krantoppen.

Aktiviteter
Ved Barbulivannverket er Lavo med grill, toalett, badebrykker og egen sykkelbane med ulike hopp og vanskelighetsgrader. Det er også utplassert enkelte lekeapparat for barn. Vinterstid er denne bakken et yndet mål for alle som liker å ake, eller prøve seg med brettkjøring. Da er det ogs stor aktivitet når isen er sikker og banen kryr av unger og voksne på skøyter

Fiske
Det er både Tryte og ørret i Barbulibasenget og nylig ble det fisket en ørret på hele 1/2 kg.

Lysløype
Etter at det ble etablert en lysløype rundt i Urheia er området besøkt fa tidlig morgen til sene kvelden med publikum som liker å trene

Post 11: Urvannverket

Urvannverket ble etablert få år etter at Risør kommune etablerte sitt første kommunale vannverk, Barbulivannverket i 1879 — se eget skilt med info der.

Fra gammelt av måtte byens innbyggere og mannskapet på seilskutene hente vann fra det naturlige oppkommet i Iversklova. På 1750-tallet anla Johannes Dødløff (Ditlev) Fürst (utdannet kirurg) flere brønner. Kommunen anla så sent som i 1850-årene ny brønn i ura. På Tangen ble det hentet vann fra Tønna nederst i Enghavgata. Tollerbrønnen lå ved Baptistkirken i Storgata, og ved Parken lå Kjella, kjent for sitt gode vann og mye ål.

Etableringen av Barbulivannverket og senere Urvannverket bidro til å sikre Risørs vannforsyning i mange år. I Søndeled og Risør Historielags Årbok 2011, kan en lese hele artikkelen "Fra brønner til offentlige vannverk, vannforsyningen i Risør kommune gjennom tidene".

Etter at hele Urheia ble overtatt av Risør kommune, er det bevilget penger til lysløype. Dessuten er stiene utbedret og det er kommet på plass benker, treningsapparat, toalett, badebrygger og gapahuk. Private har også etablert en BMX sykkelbane ved Barbulibassenget.

Under andre verdenskrig lå Urvannverket tett inntil det tyske forsvarsanlegget og det ble etablert brystvern, maskingeværstillinger og bunkere langs østsiden av vannverket. På vestsiden av Urvannverket, på selve demningen og på området nord for demningen ble det anlagt mange minefelt og flere lag med piggtrådsperringer.

Minefelt H dekket demningen til Urvannverket og er var det lagt ut hele 62 miner som gjorde det svært så risikabelt for eventuelle angripere å ta seg over demningen. Nedenfor demningen lå minefelt G med hele 120 miner og slik lå minefeltene rundt hele anlegget.

Post 12: Minefelt

Det ble etablert 37 minefelt rundt det tyske militæranlegget i Urheia under andre verdenskrig, og siste endring ble anført 23. April 1945. Totalt ble det lagt ut 2066 miner fordelt på 34 av 37 planlagte minefelt.

Ved krigens slutt lå det stabler med ferdigstilte miner i ett av de rekvirerte husene ved Buviksveien. For hvert av de 34 ferdige minefeltene utarbeidet tyskerne nøyaktige kart merket med antall miner pluss betegnelser. I kartet for minefelt D.II var det f.eks. anført «104 Stck. Beton MI 42 (n)».

Alle minene var nøyaktig inntegnet med mål og kryssmål med en målestokk på 1:100. Kartene var dermed svært nøyaktige og inneholdt også veier, kampstillinger og piggtrådgjerder, etc. Felles for alle minekartene er faste målepunkter merket f.eks: ”HP.1 (Eisennippel i Felsen)”.

Selv den dag i dag finner vi flere av målepunktene som ble benyttet. Leder for de lokale norske styrkene, Anders P. Østerholt, skriver i sine erindringer for Søndeled og Risør Historielag (gjengitt i Årsskrift 1991) at mineryddingen begynte 7. juli 1945. Dette ble utført av 39 tyskere under oppsyn av engelske fallskjermjegere. Mineryddingen tok til etter at Oberfeldtweber Bietdorf, som skriftlig hadde godkjent minekartene, også muntlig bekreftet at de var korrekte. Den 7-8 juli ble det tatt opp 420 miner. 9. juli eksploderte en mine i Finnes park, en tysk soldat omkom, og to ble alvorlig skadet. 10. juli ble det tatt opp 200 miner, og 11. juli, 800.

Og slik fortsatte det til alle minene var tatt opp. Når et felt var ryddet, måtte tyskerne gå skulder ved skulder over feltet for å vise at det var klarert.

Post 13: Bunkere

I «Festung Urheia» står fortsatt en lang rekke bunkere - kommandobunker, ammunisjonsbunkere og mannskapsbunkere, med størrelser og utforming tilpasset ulike formål. Tyskerne hadde ulike betegnelser for hver bunkerstyper, og en finner derfor samme type bunkere rundt om ved de mange forsvarsverkene langs kysten.

Regelbau 636 var en standardisert kommandobunker/ildledningsbunker for hærkystartilleriet. På Agder var det satt opp totalt fem R636 bunkere. Vf52a var betegnelsen på en personellbunker, mens Vf7b ble brukt for oppbevaring av ammunisjon. Begge ble bygget i ”feltmessig forsterket”, dvs. med 1 meter armert betong, mens Regelbau bunkeren hadde 2 meter.

Enkelte av bunkerne i Urheia hadde buet tak med betong og steindekke, andre hadde flere lag med furustokker som lå i krysslag før de ble tildekket. Noen bunkere ble bygget på bakken, andre ble sprengt ned i bakken. Flere bunkerne ble etter krigen sprengt og fylt igjen, mens andre ble benyttet av Forsvaret så lenge de drev radarstasjonen i Urheia.

I dag er flere av bunkerne avlåst. Noen er åpne for publikum. Med unntak av noen få som er restaurert av Risør kommune, fremstår de fleste bunkerne, løpegravene og kanonstillingene slik de ble bygget under krigen. De vitner om en viktig del av vår historie.

Ved krigens slutt var det i ulike bunkere lagret store mengder ammunisjon, gass, miner og granater, samlet anslått til rundt 450 tonn. Minefelt, underminering av våpenlagre, skuddklare kanoner etc. utgjorde en risiko ved overleveringen av «Festung Urheia» til de norske styrkene. Av den grunn ble anlegget formelt overtatt først 30. mai 1945.

Mange av bunkerne og kanonstillingene ved tilsvarende anlegg i Ny Hellesund og ved Syreglånå på Karmøy er forskjellige fra dem som ble bygget i Urheia. Anlegget i Risør er langt mindre eksponert.

Post 14: Byggene

Festung Urheia” ble planlagt i Olmüts i Østerrike våren 1941 og var del av Artilleri-gruppe Arendal, som i tillegg til Risør besto av Hisøy, Flosta, Skåtøy og Trolldalen.

Anlegget var ett av 279 lignende anlegg i ”Festung Norwegen”. Arbeidet i Urheia ble påbegynt i mai 1941, men ble aldri ferdigstilt. En utflyttet Risør-mann, som var entreprenør i Telemark, ledet anleggsarbeidet. På det meste arbeidet 200 mann fra Risør og omegn på anlegget i Urheia.

Aller først ble Buvikbakken videreført opp til Urheia, slik at de kunne få opp lastebiler. Så ble området avsperret med piggtrådgjerder før det ble lagt ut 37 minefelt rundt anlegget. Ved Urbakken 23, hvor man fremdeles kan se spor etter vaktluken i kledningen, og ved Buvikbakken 10 ble det etablert vaktposter med sperringer. Der måtte alle besøkende henvende seg.

Hovedporten til ”Festung Urheia” lå like ved den største tyske kasernen, ved dagens P-plass. Mellom fjellet og kasernen var det gravd ned fem store flammekastere som en ekstra sikring mot angrep. Kommandobunkeren ble skutt ned i fjellet med fri sikt i en sektor på 180 grader. Her var det to kraftige kikkerter, radiostasjon, sanitet, oljefyrt aggregat og friskluftanlegg. Den hadde doble panserståldører. Den gamle kommandobunkeren er fortsatt synlig og ligger i forkant og under den firkantede utsiktsposten som vi i dag kaller radarstasjonen.

I tillegg til de fire Schneider-kanonene hadde ”Festung Urheia” flere 70-mm flyttbare Bofors feltkanoner, 5 stk. 20-mm Flack maskinkanoner for luftskyts, flere 50-mm bombekastere, 37 minefelt med over 2 000 miner, ca 450 tonn ammunisjon og granater, 2 store lyskastere, 5 nedgravde tanker til flammekasterne ved hovedporten, kjemisk gass og en rekke maskingeværstillinger.

På området var det 13 brakker, hvorav 8 var mannskapsbrakker med 12 køyer i hver, alle med en stor mursteinsovn. Sjefsboligen hadde en stor peisestue og 3 rom, hvorav 1 kontor og en stor gang. Ved hovedporten var det en stor bygning med kjøkken, spisesal, stor komfyr og vaskerom m/6 dusjer. De øvrige bygningene var uten innlagt vann. I dag er bare en av brakke igjen.

• TILBAKE TIL OVERSIKT
• Sørfjorden
• Urheia
• Sandneshalvøya