sandneshalvøya - Kulturløype

Sandneshalvøya kulturløype ble til i et samarbeid mellom Hope IL, OSS Vel og Søndeled og Risør Historielag. Kulturløypa ferdigstilles til den høytidelige åpning under historielagets 40. pinsevandring andre pinsedag - 10. juni 2019 kl 1100.

Via 24 punktskilt og 4 større hovedskilt med kart vil vi presentere en unik kulturløype for publikum - både fastboende og besøkende. De ulike postene er plassert slik at dere kan ta en runde innom enkeltposter eller dere kan ta en full runde alt etter form og eget ønske.

Beliggenhet: Kulturløypa dekker området mellom Hopestranda til Åkvåg på sydsiden av Sandnesfjorden i Risør kommune.
Adkomst: Med båt, med bil eller sykkel - se kart for adkomst som passer deg. Det er også mulig å parkere ved Sørlandet Feriesenter
Kart: Vi har utarbeidet eget kart i A3 format som viser alle postene med de 22 ulike postene samt de fire hovedskiltene. Kartene fåes kjøpt hos Lindstøl;libris i Risør sentrum, hos Joker i Hopestrand eller i kiosken hos Sørlandets Feriesenter
Antatt tidsforbruk: Varierer alt etter som du tar hele løypa, eller om du deler opp løypa i flere turer som passer for deg og ditt turfølge
Framkommelighet: Passer for alle som kan ferdes til fots
Lengde i km: 7-12 km
Fylke: Agder
Kommune: Risør
Aktiviteter Kulturløypa dekker et område med unike tur og friluftsmuligheter og det er vårt håp at denne løypa vil bidra til økt aktivitet og bruk av naturen i området. Løypa passer bra for både små og store, og de nye skiltene kan bidra til å få med de yngre deltakerne på tur.
Overnatting Det er egen campingplass i området med oppvarmede vannbasseng.
Fiske Det er gode muligheter til fiske i vann og i sjø. Obs i ferskvann kreves fiskekort.
Lysløype Takket være innsatsen til bl.a. Hope IL er det gode skiløyper når vinteren tillater det.
Sponsorer: Vi takker Sparebanken Sør og Agder Fylkeskommune for økonomiske bidrag

Har du info å dele med oss, eller har du kommentarer til løypa ber vi deg ta kontakt med oss - se kontaktinfo øverst på siden

SANDNESHALVØYA - POSTENE:

Post 1: Hopestranda

Hopestranda er trolig et svært gammelt knutepunkt. Her møttes gangveiene og seinere kjerre- veiene fra Nipe, Sandnes og Hope. Sannsynligvis var det fra gammelt av ei god havn der som Hopetjenna nå ligger, da sjøen stod høyere.

Selve navnet Hope tilsier dette da det betyr inne- lukka bukt. Roråker innafor tjenna kan kanskje også være et vitne om at tjenna har fungert som havn, siden gammelnorsk «roðr» betyr rosted.

I 1891 blei skolekretsene på Sandnes, Hope og Nipe slått sammen, og ny skole blei bygd rett ovenfor Hopestranda. Denne skolebygningen blei så bytta ut med ny skole litt høyere opp og østenfor i 1957. Ellers er det i moderne tid blitt båthavn i stranda. Det er et naturlig sted å sette ut båter, og det er greit å komme fra Hopestranda over til den andre sida av Sandnesfjorden med båt.

Hopestranda har også fungert som handelssted helt siden slutten av 1800-tallet. Den første registrerte forretning var P.O. Haabe i 1892. Under første verdenskrig var det beredskapslager her. Magna Sandnes overtok Hübertz’ butikk med Fritz Johansen som handelsbetjent i 1924. Fram til ca. 1927 lå forretningen ute på brygga i Hopestranda. I 1921 starta Eivind Hope butikk oppe ved veien, og dreiv fram til 1938 da Fritz Johansen overtok. I 1940 overtok han også Magnas butikk, og starta A/S Hopestrand landhandel.

I 1932 blei det bygd ungdomshus i Hopestranda. I 1970 kjøpte Fritz ungdomshuset og bygde det om til butikk. Fra samme år overtok dattera Aslaug og mannen, Bjørn Hognerud, og dreiv fram til 1999. Fra 1998 blei forretningen omdanna til et nytt aksjeselskap, Hopestrand Varehandel A/S, og er nå eneste helårs dagligvarebutikk på Sandneshalvøya.

Post 2: Hope skole

I denne sammenheng er det snakk om gamle Hope skole som blei bygd da skolekretsene Nipe, Hope og Sandnes blei slått sammen i 1891.

Gamle Hope skole lå ca. 100-150 meter fra sjøen, rett opp for Hopestranda og Hopetjenna. Murene er ennaå synlige i terrenget. Den nåværende Hope skole blei først tatt i bruk i 1957. Hovedbygningen blei oppført i tømmer i 1,5 etasjer på 120 m2. Den bestod til sammen av fem rom og var eid av kommunen. Det var to klasserom og gang. Huset var bygd i vinkel der det var lærerbolig. Det var ellers vedbu i kjelleren og utedo.

De to vinduene til høyre viser «småskolen». Der gikk 1., 2. og 3. klasse sammen. Så var det kjøkken- og stuevinduene til lærerboligen. På baksida lå «storskolen». Der gikk 4. og 5. sammen én dag, og 6. og 7. neste dag. 1., 2. og 3. blei bare kalt 1. klasse og gikk samme dag som 6. og 7. som blei kalt 3. klasse. 4. og 5. klasse, kalt 2. klasse, gikk aleine.

Etter at Kittil Røysland gifta seg var det ingen lærere som bodde i leiligheten, men den blei leid ut til andre. Det er funnet mange pilespisser av flint i enden av skoleplassen. En løs stein i grunnmuren på hjørnet av skolen blei brukt som hemmelig postkasse under krigen, forteller Thorleif Grimsland i Historielagets årbok fra 2006.

Navnet «Hope» går tilbake på gammelnorsk og betyr «lita, innelukka bukt». Navnet ender på -e, noe som viser den gamle dativformen, og forteller oss at navnet er svært gammelt. Navnet refererer derfor sannsynligvis til det vi i dag kaller Hope- tjenna da sjøen tidligere stod så høyt at tjenna utgjorde ei bukt og ei god havn for mindre båter.

Tanken om en folkeskole går tilbake til innføringen av konfirmasjonen i 1736 der det var pålegg om konfirmasjonsundervisning. Barna måtte lære å lese, slik at de kunne lese katekismen og forklaringa. Men noen fast skoleordning kom ikke i stand før etter skoleloven av 1739. Den møtte stor motstand, bl.a. på grunn av kostnadene knytta til opplæringa. Plakaten av 1741 påla hvert prestegjeld å ordne skolevesenet, men den skapte mest strid om undervisninga.

Så kom en ny skolelov i 1827. Den førte i første omgang bare til noen mindre endringer, men kravet om en bedre skole økte etter hvert, og i 1851 blei Søndeled delt inn i 14 skolekretser med ei lesetid på 12 uker.

I 1860 kom det enda en ny skolelov. På den tida var det bare to faste skoler i sognet, en i Ytre Søndeled og en i Indre Søndeled sogn. Men i perioden fram til skoleloven av 1889 fikk samtlige skolekretser fast skole og eget skolehus.

Post 3: Sandnes bedehus, Kjerrgården og Reperbanen

Sandnes bedehus blei satt opp i 1879 med ei grunnflate på 192 m, og ca. 400 sitteplasser. På grunn av pengemangel blei ikke bedehuset ferdig i 1879, men det blei likevel holdt møter der.

Folk kom til møtene, gikk på bjelkene og satte seg ute ved veggene. Det fortelles at bedehuset var stuende fullt på det første møtet. Pastor Håkonsen satte i gang en ny pengeinnsamling da han kom til Søndeled i 1882. Så i 1885 stod bede- huset ferdig og fikk navnet Betel. Den 25. oktober 1885 kl 1530 var det innvielsesfest. Det var 500 frammøtte. Den første basaren blei holdt 16.11.1885. Det var kvinneforeningen som holdt basar til inntekt for bedehuset. De gav først 75 spesidaler, seinere støtta de jevnt med penger til bedehuset.

Først i 1903 stod kjøkkenet ferdig med komfyr. Før dette måtte de rundt på gårdene for å få kokt kaffe. 1958 var det innsamling til en lillesal. Den blei bygd i 1959, og 13. desember 1959 blei den innvia av sokne- prest Torleif Andersen. Siden dette har det flere ganger vært innsamlinger til vedlikehold og til inventar i bede- huset. Bedehuskretsen gikk fra gammelt av over på den andre sida av Sandnesfjorden slik at Øygarden, Åmland og Åsvika også hørte med.

Bedehuset er nå i bruk ved juletrefester, basarer, konserter, møteserier og andre samlinger. Det brukes dessuten fast ved begravelser. I løpet av 2016 blei bedehuset pussa opp på nytt. På 90-tallet bygde Hope Helselag fire eldreboliger på Lindgrov. Etter hvert passa de ikke inn som eldreboliger, og i 2013 kjøpte kommunen dem for 1,3 millioner kroner. De pengene skulle gå til grendehus i OSS vel, og vellet fikk to år på å sette spaden i jorda, ellers skulle pengene gå til bedehuset.

Styret i OSS vel kom fram til at de ikke ønska å bygge grendehus, og i 2015 fikk Sandnes bedehus de 1,3 millionene. Disse pengene er brukt nå, med unntak av kr 400 000 som er satt av til nytt tak. Storsalen er pussa opp, det er satt inn nytt kjøkken, det er et nytt inngangsparti, og det er rydda bedre plass til parkering.

Kjerrgården.
Kjerrgården blei anlagt allerede i 1852. Den første som blei begravd på Sandnes kjerrgård, var Ingeborg Pålsdatter fra Vestgården. I begynnelsen var det bedehuskretsen som hadde ansvaret for vedlikeholdet. Dette varte til ca. 1956 da kommunen ved Eivind Hope overtok ansvaret for begravelsene. I den første tida var det hver sommer jordpåkastelse på de gravene som presten ikke hadde kommet fram til på vinteren på grunn av værforholdene.

Reperbanen.
På Sandnes vest for bedehuset var det reperbane fra gammelt av. Den var i drift i ca. 50 år, fra ca. 1835 til ca. 1885, og blei drevet av familien Kirchner/Davidsen. En reperbane var et område der repslageren kunne strekke ut tauverk og slå sammen kordelene. Banen på Moen var ca. 2,70 m brei og ca. 100 m lang.

Post 4: Saga på Sandnes

Saga blei bygd på slutten av 1930-tallet eller begynnelsen av 40-tallet. Motoren var en stor ensylindra, vannavkjølt semidieselmotor på 40 HK.

Den var ca. 2 meter høy med svinghjul på ca. 1,5 m i diameter. Sagbrett, innvinsjing av tømmer og sagbladet blei drevet ved hjelp av belter som vekslet mellom de forskjellige delene. Det blei skåret tømmer helt fram til 1980. I dag sees bare grunnmuren til lagringsdelen av sagbruket. Selve saga stod i den delen som gikk videre i vinkel ned til vannet mot vest, der det er skråbakke i dag.

Det aller meste av tømmeret kom den gangen på vannet. Under krigen var det et eget selskap som produserte knott til bl.a. drivstoff til lastebiler, busser og vanlige biler pga. mangelen på drivstoff i krigstida. Tre-fire personer var ansatt til å hogge flis (knott), ca. 10-15 cm lange. Det var også et eget tørkerom der flisa (knotten) blei tørka. Selve saga blei den siste tida flytta opp i Grushola av Ole Martin Sandnes. Der stod den til 1993 da campingdriften overtok også der.

I Grushola blei det fra ca. 1950-1958 tatt ut store mengder grus. Grus herfra blei brukt til utbedring og vedlikehold av veien helt ut til Åkvåg. På det meste jobba det fire personer i Grushola. De første åra blei lastebilene lasta med håndskuffer, men etter hvert fikk de laga en «silo» som gjorde arbeidet mye lettere.

Området i Grushola har også et stort vannreservoar. På 1970-tallet forsøkte Henrik Sandnes å få til vanneksport herfra. Det blei i den forbindelse også vurdert å lage ankringsplass for båter, men prosjektet blei etter hvert skrinlagt. I mange år, helt fram til 2000-tallet, var det imidlertid mye vann- kjøring lokalt med traktor og en 1600-liters tank til hytter og hus som gikk tomme for vann i løpet av tørre somrer.

Post 5: Sandnesgården

Østgården på Sandnes var én eiendom fram til 1864. Jens Thiis eide den fram til 1860 da A.O. Huseland kjøpte gården. Da han døde i 1863, blei den solgt til Jørgen Olsen Trålum som var en av arvingene.

1864 kjøpte Kristen Olsen og Henrik Olsen (begge skippere) eiendommen for 3850 spesidaler. Kristen og Henrik kom begge fra Åkvåg, var fettere og delte gården mellom seg. All bebyggelse stod på den delen som tilfalt Henrik Olsen. De reiv det gamle hovedhuset, og brukte en god del av tømmeret til to nye hovedhus. Ifølge en branntakstforretning fra 1866 er hovedhuset på Sandnes (Sørlandet Feriesenter) oppført på den gamle grunnmuren. Kristen Olsen bygde det huset som i dag er det gamle hovedhuset på Lindgrov (Sandnes ressurssenter).

Henrik Olsen døde i Havanna på Cuba i 1871, av «den gule feber». Kona Marte Olsen blei igjen med barna, og den eldste, Ole Martin, var da 16 år. I 1870-åra blei Sandnes ytterligere oppdelt da eierne måtte skaffe penger for å beholde gården. Blant annet blei det solgt en eiendom til John Stiansen i 1870.

I 1935 blei det starta sommerpensjonat i hovedhuset på det som nå er Sørlandet Feriesenter. I 1938 stod nybygget klart, og kapasiteten økte fra 4 til 12 utleierom. Etter datidas mål holdt romma høy standard. Hvert rom hadde innlagt kaldt vann. Vannet blei pumpa opp i ei tønne på loftet for så å fordeles derfra til de enkelte rom.

Under deler av krigen blei noe av huset brukt som gamlehjem av kommunen. Mot slutten av krigen oppretta arbeidstjenesten arbeidsleir for jenter i en eller flere korte perioder. Etter krigen kunne pensjonatdriften fortsette. Barnebarn av Henrik Olsen, Henrik Sandnes, og kona Margit, dreiv pensjonatet samtidig med gårdsdriften. I 1963 gikk en over fra pensjonatdrift til romutleie med selvhushold. Margit Sandnes stod selv for utleia helt fram til hun runda 80 år i 1990. Sommergjestene i «ny-bygget» fortsatte å bruke kjøkkenet til Margit helt fram til hun fylte 90 år i år 2000.

Henrik starta Sørlandet Camping i 1964. Samtidig slutta de med dyr, og ordinær gårdsdrift blei avvikla. Sagbruket og skauen stod igjen av gårdsdriften. Etter noen år overtok sønnen Ole Martin og kona Gerd. I åra 1985-90 blei det bygd 20 utleiehytter, samt båthavn og kafé. Da ny generasjon overtok i 1998, blei navnet endra til Sørlandet Feriesenter. Siste store utvidelse var badeanlegget som stod ferdig i 2013. Hyttefeltet i Henriks vei blei skilt ut fra Sandnes i 1986, og noen år seinere blei boligfeltet i Spirekleiv skilt ut fra Lindgrov.

Post 6: Utsikt over Sandnes

Sandnes var fra gammelt av på 4 huder. Her er det gjort funn av flint som tyder på steinalderbuplasser, og flere gravfunn som kanskje stammer fra folkevandringstida.

Den sjøldrenerende sandjorda har muliggjort tidlig overflatedyrking. Selve navnet «Utsikten» refererer til en god utsiktsplass der en tidligere kunne se store deler av bebyggelsen på Sandnes. Stedet «Utsikten» ligger i svingen i Bjørndalsveien, litt øst for dette skiltet.

Jens Pålsen var den siste som eide hele Sandnes aleine. Gården blei delt i 1630-åra mellom hans sønner Kristen og Pål i Vestgården og Østgården. Hver av disse delene er så igjen blitt delt i atskillige bruk, noen på selve Sandnessletta, andre som gårdsbruk i utkanten av gården.

Lars Stiansen tenker seg i artikkelen «Den gamle Sandnes-eika» hvordan klyngetunet kan ha ligget med fire-fem gårder med mange bygninger på hver gård. Stedet skal ha vært på høybrekket hvor nå gårdsbygningene og feriesenteret ligger, men på begge sider av veien.

Når gårdsbruket som ligger øst for kleiva opp mot «Utsikten» lokalt er kalt «Hjemgården», kan det gå tilbake på en enda eldre gårdlokalisering. Men det kan også være en mer intern betegnelse skapt av én familie.

Deler av Sandnes blei i forrige århundre eid av risørfolk som hadde sommersteder her. Apoteker Ole Scheen hadde eiendommen Hagane (vest for veien mot «Utsikten») fra tidlig på 1800-tallet til 1850. Mads og Abraham Thiis kjøpte halve Sandnes (Østgården) i 1812. De gamle husene blei revet, og en stor, stands- messig lystgård oppført. Den lå omtrent der det nåværende gamle våningshuset ligger. Thiis anla en stor hage, spesielt var frukthagen hans imponerende for si tid, og mange små frukttrær blei spredt herfra rundt i distriktet.

Thiis-ene måtte kvitte seg med gården, og i 1864 gikk den igjen over i bondeeie og blei delt mellom to fettere fra Åkvåg, Kristen og Henrik Olsen. De reiv det store huset og bygde de husene som nå står på Sørlandet Feriesenter og på Lindgrov. De to husene og innvendig rominndeling var helt like, se bildet under. Huset på Lindgrov framstår fremdeles som originalt, mens huset på Sørlandet Feriesenter har tilbygg.

Post 7: Verven

Det var to sentrale verver på Sandnes. Den ene var Gamleverv som lå ved Sandnesbrygga. Her blei det bygd tre skuter: «Themis», «Balder» og «Vidar». Den andre, som kalles Verven, lå rett øst for der vi nå kaller Karolina.

Navnet Karolina kommer fra ei gammel skute som blei taua inn og blei liggende rett vest for sandstranda. Den lå der til den råtna, rester av den var synlige omtrent fram til andre verdenskrig.

I Sandnesfjorden som helhet var det flere verver. Men Verven i østre enden av Sandnessletta er den som omtales her. Det var Kristen Olsen (1823- 1889) som anla denne verven. Det blei bygd til sammen fem skuter der: «St. Johannes», «Nimrod», «Sandnæs», «Zephyr» og «Spes», den siste i 1883. Her finner vi flere navn som vitner om aktiviteten på stedet. Vi finner f.eks. Bjelkeberget der bjelkene til skutene lå. Rett utenfor ligger Bjelkebergskjæret der fortøyningsanordninger fremdeles vitner om seilskutetida.

Videre har vi også bevart navnet Kokrenna. Ei kokrenne er en anordning der skipsplankene, primært til skipshuda, blei varma opp slik at de kunne bli bøyd i riktig form for skipssida. Ordet «verv» kommer av middelnedertysk «werf», og blei brukt om steder der de bygde skip. Som regel var det relativt provisoriske innretninger. Stort sett var det grove stokker som dannet bed- dingen. Og det var gjerne lett terreng med tanke på å få satt skuta på vannet, altså et visst fall ned mot sjøen. Verven måtte ellers være av en viss størrelse, alt etter hvor store skuter som man tenkte å bygge.

Noen steder bygde de bare to-tre skuter eller kanskje bare ei skute. Skipsbyggmestere var Elling Nakkedrag, Torvild Aamundsen og Anders Ander- sen Langmyr. Den siste skuta blei bygd i 1883. Ingen av vervene i Sandnesfjorden fikk betydning utover seilskutetida.

I dag er stedet hovedsakelig kjent som Karolina etter skutenavnet. Stedet er kjøpt av kommunen og fungerer som ei offentlig badestrand om sommeren. Her er det også parkeringsplass. Stranda har også fungert som lokal samlingsplass der det har vært bålbrenning av juletrær ved nyttår, og der vellet samler folk til sankthansfeiring.

Post 8: Bjørndalen og Grandalsmyra

Bjørndalen er en eiendom (gnr. 5, bnr. 17) som ligger i en liten dal. Førsteleddet viser til dyrenevninga bjørn. Hovedbygningen skal være oppført i 1737 og seinere påbygd.

Eiendommen drives av nåværende eier. De bygde hus på slutten av 1900-tallet på Vinas, dvs. der Edvina hadde huset sitt. Ifølge Norges bebyggelse er eiendommen oppgitt til å være på ca. 245 dekar.

Nordre delen mot Vinas blei kalt Vinas myr eller Stemmyra, det siste fordi myra blei stemt ned. I bekken mot Rasvannet, sør-vest for uthuset på Bjørndalen, finner vi Kvernvollen, et navn som gir forklaring til hvorfor man stemte ned Stemmyra.

«Forsete» er en liten eiendom (gnr. 5, bnr. 4-8). Stedet blei bebygd i begynnelsen av 1900-tallet. «Sete» er her brukt i gammel betydning, nærmest åsete, buplass. Stedet ligger nedenfor, eller i bunnen av, Ragnas kleiv på den flate avsatsen før de øvrige husa som ligger nedenfor den bratte bakken som kalles Kleiva.

Grandalsmyra.
Grandalsmyra ligger sørvest for Bjørndalen og er nå brukt som navn på hele myra. Før var det bare fra «Enden av myra» og sør til skogkanten. Enden av myra var skillet mellom Karten og Myra. Karten var delt i Forrekarten i vest og Bjørkekarten i øst. Tidligere brukte en navnet «Stemmyra», da myra blei stemt opp til et vannmagasin for ei kvern i bekken ut mot Rasvannet.

Eiendommen er ifølge Norges bebyggelse på ca. 540 dekar. Det gamle huset nordvest for veien blei revet for en del år tilbake, og tidligere eier bygde nytt hus på østsida av veien like overfor der det gamle huset lå. De to andre småbruka ligger i enden av myra. Det ene er gnr. 5, bnr. 19-21 og tilhørte Jacob Jacobsen og er oppgitt til ca. 50 dekar. Det blei seinere solgt, restaurert og solgt videre til nåværende eier.

Det andre bruket er gnr. 5, bnr. 20 på ca. 100 dekar. Her bur det for tida ingen.

Post 9: Rennegarden, Ordalen og Nipedalen

En rennegard er en innegjerda sankervei der en leda dyra i gamle dager. Det blei ofte murt opp steingjerder på hver side.

Steingjerdene stod i årtier, og rennegarden var i bruk hvert år. Derfor var det et poeng å legge litt ekstra arbeid i å lage den solid slik at den ikke stadig måtte vedlikeholdes eller settes opp på nytt.

Ordalen.
Ordalen består av to bruk, gnr. 5, bnr. 32- 40 på ca. 170 dekar og gnr. 5, bnr. 7-33 på ca. 220 dekar. Bruka ligger på hver sin side av Ordalsveien mot Sundsdalsmyra. Førsteleddet i navnet Ordalen refererer til treslaget or og er en gammel buplass i en liten dal.

Huset på bnr. 32 er av lafta tømmer og blei oppført i 1835. Det har siden fått ny kledning og blei pussa opp i 1980-åra. Huset tilhørte tidligere Teodor Hallen som var en lokal kunstner og fritenker. Det var han som satte opp «Skiltet» som er en takk til Petra Gloppekjær for veien hun kosta.
Huset på bnr. 7 er oppført i 1865 av tømmer og pussa opp på 2010-tallet.

Nipedalen.
Ikke langt fra Ordalen ligger Nipedalen (gnr. 5, bnr. 39) som er en liten eiendom nordøst for Ordalen i samme dalføret. Eiendommen er på i underkant av 40 dekar, ifølge Norges bebyggelse. Navnet er nok et relasjonsnavn til gårdsnavnet Nipe (av Gnipa = bratt bergvegg).

Post 10: Gamlemyr - Bånnlaus og Sundsdalsmyr

Navnet forklarer seg selv ved at det må være den gamle myra i motsetning til den nyere oppdyrka myra.

Navnet må altså være gitt i relasjon til ei nyere/ yngre myr, kanskje på grunn av oppdyrking av Sundsdalsmyra. Dette kan gå på oppdyrking, men også på busetting. Det er gamle murer på Gamlemyr.

Bånnlaus kalles også Bånnlausmyra, og navnet er noe yngre enn bruken av navnet Gamlemyr. I tillegg til at det er snakk om ei myr, forteller navnet noe om myras beskaffenhet. Bånnlaus var tidligere en husmannsplass.

Sundsdalsmyra ligger ca. 300 meter sør for Gamlemyr. Dette er en buplass som har fått navnet i relasjon til Sundet inn til Indre Nipekilen og dalen opp derfra, Sundsdalen. John Johnsøn, Sandnes (1821-1898) kjøpte i 1842 Sundsdalsmyra av Stian Johnsøn, Sandnes og rydda og bygde der. Han var en driftig kar, og det for- telles at han bar alle materialene til husene på Sundsdalsmyra fra Nipekilen og opp, ca. 1,5 km i bratt terreng. Det må også nevnes at dette var etter arbeidstid på verven på Risøya. Arbeidstida den gangen var fra kl 0600 til kl 1800. Han bygde det meste selv og dyrka i tillegg opp jorda til et greit småbruk.

Småbruket hadde et opprinnelig areal på ca. 110 dekar, hvorav 11 dekar var dyrka. Hovedbygningen var oppført i 1863 i tømmer i 1,5 etasjer og var på 64 m2 med fire rom, kjøkken og kjeller. Fjøset og låven blei oppført samme året.

Post 11: Kvernkilen og Ishustomta

På 1600-tallet er det oppgitt at det var kvern på Åkvåg. Denne lå nok i bekken som renner fra Kvernvannet ned til Kvernkilen.

Om det lå sag her er mer uvisst, den som da bur på Risøya og kalles Torbjørn Sagmester er nok heller knytta til sag i vassdraget fra Folevann.

Det er skåret is på Kvernvannet fra 1875 til 1958, om ikke helt kontinuerlig. A. Olsen, Lyngør, (sannsynligvis også Olsen, Risøya) dreiv isforretning her med betydelig utskipa kvantum. Ishuset lå nede ved Kvernkilen, murene er fortsatt synlige. Oppe ved Kvernvannet sees ennå rester av kjerraten, hvor isblokkene blei trukket opp fra vannet og sendt nedover dalen til ishuset. For å kunne beholde god iskvalitet, er det fortsatt tinglyst at vegetasjonen i dalen ikke skal hogges. Isen blei sendt fra Kvernvannet i ei isrenne ned til ishuset der den blei oppbevart i sagflis/-mugg og skipa ut med skuter.

Kvernkilen var det siste stedet der det blei skåret is i Søndeled. Isen blei brukt til nedkjøling av fisk. På nordsida, eller litt lengre ut i Kvernkilen, ligger Ballasthaugen og Ballastskjær. Navna forteller om skipstrafikken. Når skutene kom tomme for å hente islast, gikk de i ballast. Det vil si at de måtte fylle skuta opp med last for sjødyktighetens skyld. Denne lasta blei lossa fra skutene før innlasting av is. Stedet der skutene lossa ballasten, fikk navn etter det. Ofte kan man finne flint i disse haugene, men de er interessante også fordi det gjerne fulgte fremmede planteslag med skutene fra Europa.

Tore Ouren, professor i geografi, har registrert ballastplanter i Søndeled og Risør, og ved Kvernkilen fant han bl.a. snigleskolm, vill gulrot og landøye.

Navnet «Kvernkilen» er ellers et relasjonsnavn som er gitt i forbindelse med at det har vært kvern (kvenn) i bekken (Kvernbekken) som renner fra vannet ovenfor (Kvernvannet) og ut i sjøen. I gamle dager hadde man vanndrevne kverner som hørte til gårdene. Disse var for alle bruka på gården (i dette tilfellet Åkvåg, gnr. 3), og har hatt en sentral plass. Det kan vi se ved at de ofte har gitt navn til lokalitetene i nærheten av kverna.

Post 12: Åkvåg og Ståfjell

Åkvåg er navnet på gården med gårdsnummer 3 i Risør kommune. Når det gjelder navnet, er det lansert to tolkninger. Det skal enten komme av mannsnavnet «Åke» eller av «åker».

Det siste er absolutt den mest sannsynlige tolkinga. Åke som mannsnavn er nemlig svært lite brukt i Norge, dessuten finnes det så å si ingen (noen navn kan være vanskelige å tolke) «våg»-navn med personnavn i første- leddet. I tillegg går Storåker ned til Vågen – som nå kalles Kilen.

Gården var på 3 huder, en middels gård i Søndeled. Ut fra navnetypen må det ha vært busetting svært langt tilbake. Vi kjenner imidlertid til at gården var krongods på 1400-tallet. Også etter at den blei overtatt av Hartvig Krummedike og seinere andre borgere, blei den drevet av leilendinger. På 1600-tallet eier Ellef Åkvåg 1 hud, men bruker også de 2 andre hudene. Hans to sønner deler farens bruk, etterkommere kjøper opp krongodset, og dette blir delt opp i mange bruk, slik at de fleste eiere i dag kan føre slektslinjene tilbake til Ellef Åkvåg.

Den gamle gårdklynga lå under Ståfjell, der det fortsatt ligger ei rekke hus. Uthusene lå litt lenger mot nordøst, der skogsbilveien nå går. Lars Stiansen forteller i gårdshistoria (Søndeled III) at det her fram til 1840-åra lå et stort hus bygd av grovt tømmer, der hvert omfar var to fot høyt. Huset hadde også krotinger, men blei da revet og delt mellom eierne av gården.

Gårdsbruka mot sørøst blei utskilt/utflytta i 1860-70- åra.

Fram til 1868 var Risøya en del av Åkvaåg. Olsen Risøya, som dreiv stor verv og rederi, søkte om å få tilhøre Dypvåg sogn og kommune. I åra 1860-70 blei det holdt styrmannsskole på Åkvåg. Læreren var trolig Nils Stormyr, siden han dreiv tilsvarende skole på Stormyr. Skolen holdt til i ei lita stue på heia ovenfor husene der Ingrid Bakken og Olaf Rødsåsen tidligere budde. Bygningen er revet for mange år siden. Styrmannsskolen varte i 3-4 måneder på vinteren når skutene lå hjemme og lasta is i Kvernkilen.

På slutten av 1950-tallet blei det etablert en årefabrikk på Åkvåg. Det var brødrene Thorleif og Henrik Henriksen sammen med Henry Sevaldsen som bygde opp fabrikken. De innreda et gammelt uthus på gården Svae, og fire mann var i arbeid der. En gang i uka blei det sendt årer med Åkvågruta til Risør. Driften gikk bra heilt til det skjedde en eksplosjon i tørkerommet, og alt brant ned i 1962. Fjellet nord for Kilen kalles Ståfjell. Navnet forteller at kuene ofte stod her. Det var gjerne en frisk luftning slike steder, så det var litt færre insekter som kunne plage dyra.

Post 13A: Hisåsen

Hisåsen er den høyeste toppen i området Sandnes, Fie og Åkvåg med sine 77 moh. Hisåsen er et populært utfartssted med turbok som ligger i Hisåstårnet.

Tårnet er et steintårn på ca. tre meters høyde. Når det blei bygd, er usikkert, men noen antyder midten av 1800-tallet, og at det skal være laga av steina i muren på den gamle vaktbua som stod her under Napoleonskrigen.

Hissen er ellers brukt som merke for fiskere og andre som ferdes på sjøen. Det er flott utsikt i klarvær, da kan man se helt til Jomfruland i øst. Høyda og utsikten er sikkert grunnen til at det blei anlagt signalstasjon her under Napoleonskrigen 1807-1814, se teksten på skiltet ved signalmasta. Tidligere stod det ei vaktbu her. Den blei tatt ned og gjenoppbygd i Risør. Den står fremdeles på Tangen og er trolig det minste huset der.

I østre kant, litt nedenfor toppen, finner vi Bjørnehiet. Her skal det ha vært bjørn fram til begynnelsen av 1800-tallet. Bjørnehiet ligger for øvrig under Sviver- steinen. Det er ei stor fjellblokk (stein) som det blei fortalt at sviver når de baker brød på Åkvåg. Siden det er sjeldnere at man baker brød i bakerovn, har den visstnok ligget stille de seinere åra.

Oppe mot toppen er det ei furu med merker i stammen og barken. Disse stammer fra mitraljøseskudd under en luftkamp mellom ett engelsk fly og sannsynligvis to tyske jagerfly på slutten av 2. verdenskrig. De tyske flya hadde base på Kjevik ved Kristiansand. Luftkampen fant sted langfredag 30. mars 1945, og blei observert av folk som var på et møte på Krabbesund bedehus. Det engelske flyet skal ha styrta lenger vestover.

I søndre kant av selve åsen går det en gammel sti ned ei renne mot Råna i nordøstenden av Kvernvannet. Her ligger noen store steiner som det ifølge tradisjonen har bodd mennesker under. Det har tidligere vært populært blant ungdom å brenne bål og overnatte her.

Navnet «Hisåsen» er trolig svært gammelt. Første-leddet kan ha to mulige opphav, det ene kan være det gammelnorske ordet «hí␣» (n) som betyr hi, bjørnehi. Bjørnehiet ligger da også like under toppen på østsida. Siden navnet sikkert er svært gammelt, er det på den annen side fristende å sammenlikne det med leddet «his» i Hisøya. Ifølge Stemshaug kan det gå tilbake på en grunnbetydning «den avskorne, kløyvde [...]». Ser en fra sør, er Hisåsen helt avskåret av vann på tre sider: Kvernvannet med Kvernbekken, Åkvågvannet med Råna og Rasvannet med Rasbekken

Post 13B: Hisåsen - den optiske telegraf

Hisåsen ligger høyt og har god utsikt og var en hovedstasjon på «Den østenfjelske kysttelegraflinjen».

Mellom hver hovedstasjon lå det repeterstasjoner, de nærmeste var Signalen på Høybåtangen i øst og Lyngør i vest. Disse skulle kun repetere/gjenta signalene som kom og hadde ikke utdelt signalbøker.

«Den optiske telegraf» blei etablert under Napoleonskrigen. Etter det engelske flåteranet i København i 1807 var Danmark-Norge i konflikt med England i perioden 1807-1814. Telegrafene fungerte som et varslingssystem både for kystforsvaret og for kanonbåtene. Kanonbåtene kunne derfor ligge spredt langs hele kysten til vern mot fienden. Når angrep truet kunne de raskt samles for å ta opp kampen sammen. Nærmeste divisjon til Hisåsen var Risørdivisjonen med tre kanonjoller plassert i Risør og to kanonjoller i Lyngør. Båtene blei konstruert som erstatning for den danske orlogsflåten og til kaperfart med kongelig auto- risasjon i perioden som fulgte flåteranet høsten 1807. Kanonbåtene var rofartøyer som blei bygd i to utgaver, kanonsjaluppen med en besetning på 63 mann bevæpnet med én kanon i baugen og én i akterstavnen, og den mindre kanonjolla med en besetning på 23 mann og én enkelt kanon i akterstavnen.

«Den optiske telegraf» var en forenkla modell fra 1808, konstruert av kaptein Ohlsen. Denne ble autorisert av prins Kristian August den 31. januar 1809. Før det var det et signalsystem basert på flaggsignaler langs kysten, etter mønster fra hærens signalsystem. Den første «Optiske telegraflinje» blei etablert mellom Fredrikstad og Oslo i 1807, seinere forlenga til Halden og Hvaler. Signalsystemet bestod i tillegg av tre linjer, «Den østenfjelske» fra Akershus Festning (Oslo) til Flekkefjord (99 stasjoner, ferdig våren 1809), «Den vestenfjelske» fra Flekkefjord til Fedje nord for Bergen (74 stasjoner, ferdig våren 1810) og «Den norden- fjelske» fra Kristiansund til Trondheim (42 stasjoner, ferdig høsten 1810). Fra Fedje til Oslo var det 173 stasjoner. Signalene skulle bruke to minutter per stasjon. I teorien skulle da et signal bruke under seks timer på denne strekningen. Når en tenker på avstanden til neste signalplass, med redusert sikt på grunn av mørke, tåke, dis, regn og snøbyger, hørte det til sjeldenhetene at teorien stemte med virkeligheten. Det var utarbeidet ei egen signalbok for alle meldinger.

Som regel blei kysttelegrafen nedrigga i oktober/ november og satt opp igjen i mars/april. På Skagerrakkysten, med den livsviktige korntransporten, hendte det at hele eller deler av linja også var operativ om vinteren. Det stod ei lita hytte eller leskur på hver stasjon, men det var likevel ofte en kald fornøyelse å bemanne disse. Etter freden i 1814 blei «Den optiske telegraf» i Norge lagt ned.

Post 14: Kobbervika

Kobbervika er en dal i øst-vestgående retning som ligger på Sandnes (gnr. 5) og som nå er oppdyrka. Navnet Kobbervika kan trolig komme av «kopp, lita rund hole» eller «kop» (m) «liten dal».

Navnet måtte i saå fall referere til dalen, eller formen på dalen, som er relativt rund. Her har det i tidligere tider vært mye aktivitet både til høyslåtte og opp- bevaring av høy. Det vitner de gamle løene om.

Løe henger sammen med å lø, å ha rom for. Ordet er først og fremst brukt om høyløa, det huset eller rommet i uthuset der høyet er lagra.

Ei utløe var et hus på slåttemarker, utelukkende til lagring av høy eller lauv. Utslåtta er et grasstykke eller jorde som ligger i utmarka til en gård. I gamle dager var arbeidet på utmarksslåttene en viktig del av gårdsarbeidet. Jorda hjemme på gården var ofte brutt opp til åker fordi det ikke var nok mark, men i utmarka fantes det både eng-, myr- og skauslåtter. Da utslåtta kunne ligge uveisomt til, blei det bygd utløer. Funksjonen deres var å lagre høyet enten til man hadde tid til å frakte det hjem, eller til det var sledeføre, og man kunne frakte det hjem om vinteren.

I Kobbervika og på Slåtta var det hele fem løer som blei fulle hvert år, og ofte stakket (høystakk) de en del også. Den eldste løa vi vet om i dette området, blei bygd av John Gregersen straks etter han flytta fra Båssvika til Sandnes i 1753. Restene kan ennå synes på den delen av Slåtta som hører til gnr. 5, bnr. 5. Lars Stiansen på Sandnes skriver at det blei revet ei gammel løe i 1910. Den var bygd i ospetømmer og hadde stått ukledd i 300 år.

På Sandnes var det mange sjøfolk, og det kunne være mangel på arbeidskraft om sommeren, så gårdbrukerne leide ofte inn slåttekarer. De dreiv med «løedrift» som de kalte det, dvs. de arbeidde sammen og delte utbyttet etter skyld og innsats. Slåtten begynte gjerne midt i juni på den tørreste marka, så gikk det i ett med slått og lagring hele sommeren igjennom. Alle som kunne hjelpe til, var med.

I Kobbervika stod det to utløer oppe på brinken mot Rasvannet. Den siste som forsvant, tilhørte Bjørndalen. Den var laga slik at man kjørte høyet opp via ei låvebru på baksida (nordsida), og det blei henta ut fra golvnivå på sørsida.

Rett vest for murene etter disse to løene, finner vi noen store holdestein. De skal stamme fra et ungt par som hadde tenkt å bygge hus der omkring år 1900. Men i stedet fant de ut at de ville emigrere til Statene, og holdesteina ligger som et minne etter de to.

Post 15: Attenalingen og Rasen

Det første navnet uttales med trykk på «-al-». Dette er navnet på et veistykke mellom Bjørn- dalen og Kobbervika. Veistykket blei på et eller annet tidspunkt murt over en bratt skråning. En forklaring på navnet er at veibiten er atten alen lang.

En annen forklaring er at en «atten-alning» er en betegnelse på en «hollandsbjelke» av en bestemt dimensjon. Tømmer for eksport til Holland blei firkanttelja i rotenden og et stykke oppover, der- etter bare flathogd på to sider. Det blei brukt betegnelser som tjue-alning, atten-alning, seksten- alning og fjorten-alning. Når det i en forordning av 1668 blei angitt at en atten-alning var på 12- 12 1/2 alen, så kan det kanskje bety lengda på den firkanthogde delen.

Når en utmarksstrekning fikk navnet Attenalningen, kan det etter denne teorien tolkes dithen at her har de stått og hogd til tømmer som skulle ha nettopp denne dimensjonen. Kanskje var det en ekstra stor bestilling, og her var det passende skau i en periode til akkurat dette formålet?

Jordet «Rasen» (uttale /ras’sen/) ligger vestenfor og nedenfor Attenalningen, nord for Rasvannet. Navnet kommer kanskje av et «ras» som har gått der, eller at det har rast ut flere ganger. I så fall har substantivet endra kjønn som stedsnavn, noe det fins flere eksempler på i området, f.eks. Bassengen for bassenget.

En annen mulighet er at navnet kommer fra bekken og har betydningen «bråhast, snøggleik» og i svensk «ras i vatn, vatndrag, strømfåra». Bekken renner nokså hastig ned mot Rasvannet, som i så fall er et relasjonsnavn til bekkenavnet Rasen.

Post 16: Hellersdalen

Hellersdalen ligger i hovedsak på Åkvåg (gnr. 3) og er grøfta, men for tida ikke dyrka. Tidligere gikk det stuter i en del av dalen. Hellersdalen (de gamle uttalte det /hil`lersda:len/) har navn etter en heller.

Her i utmarka var det frodig og drivverdig med tilgang til gode avlinger, noe en forstår ved at det var hele åtte løer som vi kjenner til i området. Hellersdalen, Kobbervika og Slåtta var en viktig del av næringsgrunnlaget for gårdene på Åkvåg gnr. 3 og Sandnes gnr. 5, da de ikke fikk nok høy hjemme på innmarka.

I Hellersdalen var det inntil for ca. 20-30 år siden tre høyløer, såkalte utløer. I dag er det bare ei igjen. Den blei kalt Emils løe og står sør for diket ikke så langt fra ÅkvÅgvannet. Den tilhører Østre Munkvika, dvs. Stykket pÅ gnr. 3, ÅkvÅg, men den har ikke vært i bruk de siste 50 Åra. Litt i østkanten av dalen finner vi murer etter en gammel potetkjeller.

De fleste løene vi ser spor etter i dag, er enkle konstruksjoner i bindingsverk og kledning av bord. Disse er sannsynligvis bygd tidlig i første halvdel av 1900-tallet, men det fins ogsÅ rester av lafta utløer som er eldre, da tilgangen til skjærte materialer kunne være vanskelig. I eldre tid var løene timra eller lafta av rundstokk.

Utløene hører til de mest trua kategoriene av bygg- verk som vi har i dag. Uten et snarlig krafttak vil de fleste som ennå finnes, være borte om få år.

Mellom Hellersdalen og Kobbervika/Dalen ligger en langstrakt åsrygg som heter Hesteheia. På toppen av denne står «Hesten». Det er byttesteinen mellom de tre gårdene Sandnes (gnr. 5), Fie (gnr. 4) og Åkvåg (gnr. 3). Siden det er snakk om gårdsgrenser, er nok dette et umåtelig gammelt merke og sikkert også et gammelt navn.

Post 17: Sild

Hele tangen ut mot havet kalles Sild, spissen mot øst kalles Sildodden. Navnet Sild finnes flere steder langs kysten, og er godt kjent for de som ferdes på sjøen.

En regner med at disse navnene går tilbake på urnordisk (perioden 100/200 e.Kr. til ca. 550 e.Kr.) og betyr «selligge» eller «plass der selen ligger».

Sild har ellers en av Nord-Europas største jettegryter i sjøkanten. Diameteren er målt til 6,02 m, dybden varierer fra ca. 4,5 m til like oppunder 6 m. Ved uvær slår sjøen oppi gryta, og det har hendt flere ganger at fisk har levd i lengre tid i Jettegryta.

Blant sjøens trafikanter er Sild ellers kjent som en av de mest værharde og ubeskytta strekningene langs Sørlandskysten. Det skyldes ikke bare at åpne havet er rett ut, men også at det er sterke havstrømmer som møtes ved Sild. Derfor kan det ofte være «sjøbongel» ved Sild selv om det er relativt fint vær ellers.

Nær høyeste toppen av Sildheia er det en oppbygd natursteinsvarde. Varder er kjent som seilingsmerker langs leia fra middelalderen. Omkring 350- 400 m utenfor Sild ligger Sildskjær som har topp-punktet på ca. 8 m, og har en sort varde som er ca. 3,5 m høy.

Ellers sies det i våre dager at «silda står på Mannskjær» som er nærmeste holme øst for Sildodden. Vest for Sild ligger de små skjæra Munkene hvor en stadig kan se steinkobbe. Mannskjær er for øvrig vernet som fuglereservat, og nordøst for dette skjæret ligger Skallvika og Åsmundhavna, sistnevnte med god havn.

Post 18: Krabbesund skole

Krabbesund skole blei bygd i 1878 av tømmer og bindingsverk. Bygningen er i 1,5 etasjer på ca. 80 m␣. Den består av tre beboelsesrom, ett skolerom og kjøkken

Navnet Krabbesund er trolig gammelt. I skriftlige kilder er området beskrevet som Krabbesund- tangen. Førsteleddet «krabbe» har trolig fått bløte konsonanter og har sammenheng med ordet «kreppe», dvs. en smalning, smalt sund. Dette passer godt med sundet inn under brua, og viser nok til at navnet er såpass gammelt at sjøen gikk noe høyere enn i dag.

Tanken om en folkeskole – skole for folket – går til- bake til innføringen av konfirmasjonen i 1736 der det var pålegg om konfirmasjonsundervisning. Barna måtte lære å lese slik at de kunne lese katekismen og forklaringa.

Noen fast skoleordning kom ikke i stand før etter skoleloven av 1739. Den møtte stor motstand, bl.a. på grunn av kostnadene knytta til opplæringa. Plakaten av 1741 påla hvert prestegjeld å ordne skolevesenet, men den skapte mest strid om undervisninga.

Så kom en ny skolelov i 1827. Den førte i første omgang bare til noen mindre endringer, men kravet om en bedre skole økte etter hvert, og i 1851 blei Søndeled delt inn i 14 skolekretser med ei lesetid på 12 uker. 8. distrikt bestod av Sandnes, Fie og Åkvåg, der Fie og Åkvåg hadde samme skole. Her var skoletida bare 8 uker.

I 1860 kom det enda en ny skolelov. Det var på den tida bare to faste skoler i sognet, en i Ytre Søndeled og en i Indre Søndeled sogn. Men i perioden fram til skoleloven av 1889 fikk samtlige skolekretser fast skole og eget skolehus. Skoletida blei da utvida til 12 uker slik de øvrige hadde.

I 1874 kom spørsmålet om skolebygning opp, men den blei altså først bygd i 1878. Det var Ellef Larsen, byggmester i Søndeled, som bygde skolen for en sum av kr 4225.

Skolehuset blei tatt i bruk fra 1879 og bestod da, som nå, av leilighet med to rom og kjøkken og skolestue med egen inngang, gang og selve skolestua. Skolen blei todelt i 1892, og barna begynte på skolen i en alder fra 7 til 9 år. Eksamen blei avholdt med presten hver vår i begynnelsen av mai.

I 1957 blei elevene overført til den nye skolen på Hope. Fra og med dette året var altså Krabbesund skole som undervisningssted historie. Skolebygningen fungerer nå som grendehus for kretsen.

Post 19: Fiesund

De tre Karrholmene danner et vern ut mot havet, og gjør at det er smult farvann innenfor. Fiesund er kjent som ei god havn, trolig helt tilbake til vikingetida.

Østre, Midtre og Vestre Karrholmen har sine navn fra det norrøne «karfi», en type handelsskip, og forteller om tida da handelsskip kunne søke havn innenfor Karrholmene når været var stormfullt utenfor.

Allemannsleia langs kysten gikk innom Fiesund, som hadde rostasjon med roskifte. En fast stab av rokarer måtte alltid være klar til å ro reisende, en påtvunget og ofte upopulær ordning. Belønning var skattelette og fritak fra militærtjeneste.

Trafikken la grunnlag for to vertshus, et på fast- landet og et på Torsholmen. Det er gjort rike funn av glass, keramikk, porselen og krittpiper i Innersund. Flere dansk/norske konger blei rodd gjennom Fiesund på sine norgesreiser.

Omkring 1830 var rostasjonens tid over. Dampbåtene blei det nye framkomstmiddelet langs kysten.

Stedet har lenge vært loshavn. Ei stormnatt i 1800 drukna fire loser på vei hjem fra Lyngør. På ei natt blei fire kvinner enker, og 14 barn farløse. I folketel- linga fra 1801 nevnes to enker som «holder verts- hus og driver fiske».

I nyere tid var Vestre Karrholmen stedet for den lokale sankthansfeiringa. Einer fra skogene på fast- landet blei hogd og frakta til toppen av holmen. Som regel blei også en gammel, utrangert båt ofra på ilden.

Med si gode havn var Fiesund tidligere fortøyningssted for bygdas to reketrålere. I Innersund hadde fiskerne hummerkummene sine. Her var god gjennomstrømming og alltid smult farvann.

På landsida, på Skrubbodden, blei det på slutten av 1800-tallet anlagt en verv, og to skuter blei bygd der, «Vesta» og «Medea».

To småbedrifter har holdt til her. Jens Danielsens støperi for kar og sementurner, og Marit Torgersens «Fiesund keramikk».

Først på 1930-tallet kom sommergjestene, og de første hyttene blei bygd. Fiesund blei derfor valgt som location for innspilling av filmen «Skjærgårds- flirt» i 1932.

Post 20: Stemmen

Stemmen blei en gang regna som sentrum i bygda. Her løp veiene sammen, her var butikkene, postkasse og oppslagstavle, garasje for Åkvågruta og de unges treffsted om kveldene.

Navnet beskriver et oppdemma dike, en stem. Et vidt dikenett, med forgreininger inn i jordene, løper her sammen i en trang passasje. Seinhøstes blei stemmen satt og jordene lagt under vann. Frosten la isdekke over marka, kjørbar for frakt av tømmer og ved.

Et dokument fra 1661 nevner forekomst av «en liden Bækkeqvern» på Fie. Kanskje denne lå i dette bekkefaret, i et fall lenger nede. Når korn skulle males, blei stemmen fjerna og oppdemma vann ga kraft til drift av kverna.

Det første huset her het «Korsen», huset ved vei- krysset. Eier var Knut Johansen, Øygarden. Det var et tømmerhus, flytta hit fra Lillemyr ved Nipe. Magna Sandnes overtok hus og grunn i 1920 og starta land- handel, «B.M. Sandnes kolonial», sammen med søstera si, Borghild.

Magna var også den første i bygda som bygde hytter til utleie for sommergjester. Også den gamle løa blei ombygd og fikk navnet «Smuttin». En av leietakerne der under krigen var forfatter og nobelprisvinner Sigrid Undset.

Den andre kolonialhandelen i bygda var «Martas bu- tikk». I 1933 flytta ho fra «den gamle butikken» 100 meter lenger sør for Stemmen, og inn i kjelleretasjen i nytt hus, nå Fiesundveien 2.

I 1925 overtok Borghild det eldre «Trolbergvik brevhus», fra 1937 drevet av Magna som «Fie brevhus». Dette opphørte i 1969. Begge butikkene hadde «talestasjoner», altså telefoner til bruk for publikum. Åpningstider var fra hanegal til leggetid om kvelden.

I 1965 var det slutt for «Firma Marta Fie». Og i 1978/ 79 var det punktum også for Magnas butikk. I 1998 brant huset ned, bare grunnmuren står nå tilbake.

I 1927 bygde Gunelius Danielsen sin første lastebil. Hensikten var transport av melk og varer til og fra Risør. Snart ønska også folk skyss. I 1929 blei den første bussen satt inn i daglig rute. Fjordbåten Fix med anløp i Trollbergvika tre ganger i uka, var dermed utkonkurrert. Bussgarasje blei bygd og satt opp her på Stemmen. «Fie bil og båt» eier nå anlegget.

«Den store eika» ved oppkjørselen til Øygarden er ett av de største og eldste eiketrærne på Fie. Eikeskogen på Sørlandet blei i jernverkstida og under seilskutetida utsatt for en voldsom beskatning. Denne eika blei altså spart. Det sies at et eiketre bruker to hundre år på å vokse, to hundre år på å leve og to hundre år på å dø.

Post 21: Vetefjell

Vetefjell er ett av de navna vi med sikkerhet kan si er blant de eldste i området. På gammelnorsk var «vitafjall» et begrep.

Det var ett av de fjella hvor, ifølge Fagrskinna, Håkon den gode lot bygge varde «slik at hærbud fór på 7 netter fra den sørligste vete til de nordligste tinglag i Hålogaland».

Går en fram på det punktet av fjellet som er kjent under navnet «Høyeste Vetefjell» (53 moh.), er det sannsynlig at veten må ha stått på dette stedet. Her er en fantastisk utsikt, og det er også dette punktet som brukes som sjømerke. En kan også se en jordhaug med mose, og graver en litt, finner en trekull.

Imidlertid blei det rundt århundreskiftet dansa og brent bål her i forbindelse med sankthans, slik at en neppe kan legge for mye i at det er trekull i jorda.

Ifølge opptegnelser om signalsystemet som blei oppretta under Napoleonskrigen 1807-14, stod signalmasta på Vetefjell fram til våren 1809. Inntil 1809 var signalsystemet langs kysten bygd på flaggsignaler etter mønster fra hæren. Vi må regne med at hele Høybåtangen var åpent terreng på den tida da systemet var i funksjon. Vetefjell blei beholdt som signalplass så lenge man brukte varde og flaggsignaler. Våren 1809 var signalsystemet bygd på «Ohlsens optiske telegraf» ferdigstilt. Ved etablering av den optiske telegraf var det viktig at telegrafen stod i silhuett mot enten sjøen eller himmelen for tydelig avlesing av signalene. Telegrafen blei derfor flytta til Signalen lenger ut på Høybåtangen (punkt 39 i kartet under).

Det finnes nøyaktige opptegnelser over signalmastene på kysten under Napoleonskrigen 1807-14. På Hisåsen (merka L i kartet under) står en kopi av «Ohlsens optiske telegraf» (post 13 i kartet for kulturløypa).

Post 22: Trollbergvika

Trollbergvika er ei småbåthavn med o!entlig brygge og slipp/båtutsettingsplass. Havna er omkransa av relativt høye fjell.

Den var også havn for oppsitterne som fra gammelt av dreiv fiske som attåtnæring til småbruket. Der er flere gamle fiskebuer som kommunen ønsker å ta vare på gjennom planer for området.

Fra tidligere tider var Trollbergvika anløpshavn for fjordbåtene «Fix» og «Lagfjord». På toppen av bakken var ei «ventebu» for de reisende. Den blei kalt «Ventebua » eller «Venteværelset» og stod helt til 1951. Da blei bua solgt til nedriving. Inntekten, kr 180, gikk til Krabbesund bedehus.

Når det var styggvær, kunne ikke fjordbåtene legge til i Trollbergvika. Da la de til på Sildvikpynten der Albert Sildvika minte fast en stokk i fjellet i 1917. Stokken forsvant i et uvær omkring år 2000.

Fra gammelt av var det bare et skjær der betongbrygga nå ligger. Det blei kalt Skjæret. Der båtutsettingsplassen nå er, hadde Hans Pedersen båtplass. Den blei seinere gjort om til slipp med vinsj (fra MS Arild) hvor man dro såkalte sleder som gikk på tverrgående stokker. I seinere tid er brygga støpt større, og det har kommet ny betongbru i stedet for den gamle trebrua.

På sørsida av Skjæret står to daviter. Disse blei satt opp av Tor Åkvåg («Gull-Tor»), som for øvrig også forskutterte veien fra Åkvåg til Trollbergvika. Den blei påbegynt i 1905 og tatt i bruk i 1907. Veien var viktig for kommunikasjonen fra Åkvåg og for bøndene som skulle levere melk til meieriet og eventuelle andre jordbruksprodukter i Risør.

Vest for bua som stod delvis på Skjæret og delvis på påler der sjøen gikk inn, er det fra gammelt av et felles skåt for eiendommene innenfor. Her blei skutt ut tømmer, dvs. tømmeret blei rulla eller sendt utfor for å havne i sjøen. Sanden ut mot brua blei brukt til å barke tråler og garn. Nå er det fylt igjen, lagt ned septiktanker og forberedt for o!entlig vann og kloakk til bygda. Oppe ved ventebua stod det tidligere ei stor gran. Den blei kalt Slaktegrana. Der hengte de opp dyr under slakting.

Navnet «Trollbergvika» har blitt uttalt både med og uten r-lyd i «troll», mens sisteleddet har uttalen «bær(r)» eller «bu». Siden heia langs sørkanten av veien heter Ormeheia, er det sannsynlig at navnet skal være Trollbærvika. Det er heller ikke noe sted som heter Trollberget. Men «trollbær» er en plante som vokser på mørke, fuktige steder. Slikt terreng er det innunder Vetefjell. Trollbær kalles dessuten ormebær, og det er da nærliggende å tolke navnet Ormeheia som et opprinnelig Ormebærheia. Det kan da ha blitt forkorta til Ormeheia.

• TILBAKE TIL OVERSIKT
• Sørfjorden
• Urheia
• Sandneshalvøya