Søndeled siden

Det er tilsammen registrert 52 skips- og båtbyggerier i Søndeled distriktet. Historielaget jobber for tiden med et bokprosjekt med fokus på skibsbygging

 

Maritime kuklturminner
Grunneierne satte fra 1600-tallet opp jernringer hvor skutene kunne fortøye mot avgift.

Disse fortøyningsanordningene kunne også være fastmurte ankere eller ankerstokker med ringer. Fortøy-ningsstedene ble merket med svarte og hvite ringer på fjellet.

Mange av disse ringene blir nå vedlikeholdt av havnevesenet.

 

Registrering av kulturminner er viktige oppgaver og vi håper at du bidrar med din kunnskap og sender bilder og an

 

 

Søndeled

Søndeled kommune har tradisjoner langt tilbake i tid, og vokste frem som et knutepunkt der ferdselsårer møtte vassdrag og fjord. Søndeled kirke, oppført i 1150, ble valgt til kommunens kulturminne i 1997. Kirkebyggets plassering innerst i fjorden og nederst i dalen (fra Gjerstad) har gjennom århundrer vært det sentrale landemerket i folks virke og streben gjennom hverdag og helg

Lyngør og Gjeving ble overført til Dypvåg kommune, nå Tvedestrand kommune i 1813 i forbindelse med en administrativ endring av sognegrensene og lensmannsdistriktene. I 1864 ble Risøya overført til Dypvåg og i 1901 ble den del av Ytre Søndeled som lå nord for Risør (Urheia, Krana og Buvika) overført til Risør. I 1964 ble Søndeled kommune (0913) slått sammen med Risør kommune (0901).

Navnet Søndeled vet man ikke helt hvor kommer fra, men i følge professor Oluf Rygg skal stavemåten i gammelnorsk tid ha vært Sundaleid, Sundaleidr eller Sundaleidi. Det første leddet er flertall av Sund og det andre leddet har nærmere eller fjernere forbindelse med leid, led eller vei. Navnet skal først ha vært navnet på fjorden som så har gitt navnet til gården, kirken og sognet innerst i fjorden.

Trelasthandel

Som de øvrige byene på øst-og sørlandskysten er Risør tuftet på trelasthandel. Tidlig på våren forlot fullastede seilskuter Risør med trelast for Danmark, England og Holland. Isforholdene ga Risør et konkurransefortrinn framfor en rekke andre norske havner, for ikke å snakke om Østersjøbyene. På ett år 1798-99 gikk det ut 54 skipslaster med trelast.

Risør var da den 4. største utskipningshavnen i Norge. Det meste av trelasten gikk til London, Dublin, Dortrecht og Amsterdam. I 1850-årene 3-doblet antallet skipslaster seg, for deretter å ligge på 100 - 150 skip årlig fram til 1910.

Det lå flere hogstplasser for tømmer i Søndeled, og rester etter en slik hogstplass kan ennå ses på Lekerøya. I 1830 lå det 30 større eller mindre sagbruk i Søndeled-distriktet, og i årene 1835-60 ble det årlig utført ca 50.000 m3 trelast. Mesteparten gikk til England. Kvantumet steg betraktelig etter at dampsagene kom i bruk.  

Iseksport

Forutsetningene for den norske iseksporten var de kalde vintrene, mange innsjøer og vann nær havner og nærheten til markedene. Risør var den sørligste byen som hadde noenlunde regelmessig isproduksjon for eksport. Utskipingen foregikk helst i mars.

Første lasta gikk alt i 1825. Iseksport hadde økonomisk betydning i tidsrommet 1844-1923, og de største kvanta ble eksportert i de siste årtier av forrige århundre. Det dominerende markedet var i England, særlig de store fiskebyene Hull, Grimsby og London som brukte isen til oppbevaring av fisk. Isen skulle fraktes raskt, og skipperne på disse skutene var kjent som harde og dristige seilere. De mange isanleggene sysselsatte i 1880 ca 300 mann i sesongen.

En kan fortsatt se rester etter ishustomter og isrenner i Søndeled. De viktigste utskipingsstedene var Båssvika, Kjødvika, Kvennkilen, Åsvika og Rundsaga.  

Skibsbyggerier og skibsfart

I 1673 var det hjemmehørende 33 fartøyer i Risør-distriktet. I løpet av de neste hundre år ble flåten fordoblet. De fleste skutene var små, 40-60 kommerselester (85-185 tonn). Antall skip følger konjunkturene og har en topp ved avslutningen av Napoleonskrigene med mange innbrakte «priser» (kaprede skip). I 1865 var 93 skip med ialt 962 mann registrert i Risør tolldistrikt. Antall skip steg mot århundreskiftet med største antall og størst tonnasje i 1880-årene.

Det er tilsammen registrert 52 skips- og båtbyggerier i distriktet. Skipsbyggingsvirksomheten nådde toppen i 1875 med 20 skip under bygging. Etter 1890 er det bygget få skip. Seilskip var relativt billige i anskaffelse og drift sammenliknet med dampskip. Som ellers på Sørlandet kjøpte rederne lenge eldre seilskip som ga god inntjeningsevne så lenge de seilte, men liten fortjeneste ved salg. Det ble derfor ikke mulig for Risør-rederne å erstatte den store flåten av seilskip med dampskip. Under krigen 1914-18 gikk mange skip tapt. Da disse skulle erstattes, bygde norske redere opp en av de mest moderne handelsflåtene i verden.

Ingen i Risør maktet å følge med i denne utviklingen. Sjømannslivet var langt fra bare romantikk og hvite seil. Det var utrolig mye slit, lapping av seil, harde tak i riggen, sjøsyke, ernær-ingssykdommene beri-beri og skjørbuk og forlis.

Årene 1880 og 81 er de to mørkeste årene i Risørs sjøfartshistorie. Da forliste 17 Risørskuter. For de fleste unge gutter i Risør var eneste mulighet for arbeid den gang et slit med trelast, is og skipsbygging, eller de dro til sjøs som 14-15 åringer. Rutinene var ensformige, opp til 100 dager i sjøen, lite mat og vann, dårlige hygieniske forhold og slit og farer ved seil-berging i hardvær. Selv de minste skutene forserte de mest værharde strekninger. Lasta skulle fram så raskt som mulig. I dette lå både fortjeneste og yrkesstolthet.